Politiet i Norden roper varsko. Trygghet, tillit og nærvær forsvinner.

Politiet i de nordiske landene har alltid vært tett på befolkningen og alltid nytt tillit, som alle har misunt oss. Tilliten har skapt trygghet og vært et fast fundament i våre velferdssamfunn, rettsstater og demokratier.

Politiet som tillitspersoner forsvinner

Politibetjenten er aldri blitt sett som en fiende, men som en tillitsperson og autoritet som alle kunne snakke med og møte forståelse fra. Det gjelder barn, unge, sosialt utsatte, eldre, narkomane og alminnelige folk. Alle steder i samfunnet fra topp til bunn, fra metropol til utkant.

De tider er snart over. Politiet i dag er synlig i form av patruljebiler, som raser forbi i gatene. Ofte på utrykning. Det er ikke nødvendigvis trygghetsskapende eller bygger bro. Tvert imot.

Det er samtidig blitt vanskelig å komme i kontakt med politifolk. De sitter stadig lengre tid i bilene, stadig flere lokale politistasjoner lukker dørene og fotpatruljer og forebyggende arbeid er i ferd med å bli en sjeldenhet.

Der er ikke lenger så mange middelstore byer hvor politiet i realiteten har fingeren på pulsen – når det handler om lokal ungdomskultur, om salg av narkotika og potensielle ungdomskriminelle som kan stoppes i tide. Det betyr også at mange av politiets statistikker om kriminalitet og anmeldelser neppe er riktige, eller for den saks skyld troverdige.

I København kan innbyggerne og besøkende kun komme i kontakt med politiet ett sted. Alle personlige anmeldelser i en metropol er samlet på hovedbanegården, alle andre stasjoner har lukket dørene for offentligheten. Er det trygghetsskapende eller å ha fingeren på pulsen? Neppe.

Også i Oslo har vi sett nedleggelse av politiposter og sommerstengning av politistasjoner de siste årene.

Fjerner seg fra innbyggerne

Politiet kommer lenger og lenger vekk fra innbyggerne i alle de nordiske landene. Derfor vil vi på vegne av alle politifolk i Norden rope et varsko.

I Sverige har man for snart to år siden laget en politireform, som fra politikernes side ble solgt som en reform som skulle bringe politiet og innbyggerne tettere sammen. Realiteten har vært stikk motsatt. Reformen var underfinansiert, kaotisk og har fjernet politiet fra innbyggerne.

Det finnes i dag meget store områder av Sverige, Norge, Finland og Island hvor kun én patruljebil betjener innbyggerne – til tross for kjøreavstand på flere hundre kilometer.

I Norge vil en reform, som ligner den svenske, bli gjennomført ved årsskiftet. Sannsynligvis med samme kaotiske konsekvenser og med mindre nærhet som resultat.

I Danmark har man stort sett avskaffet nærhet og lokal patruljering.

I Finland må brannbiler ofte rykke ut i stedet for politiet, på grunn av mangel på politifolk i nærheten.

Det samme ser vi i Norge. Media skriver stadig om saker der brannfolkene kommer først til stedet, mens politiet kommer lenge etterpå.

New Public Management, planer og konsulentrapporter

Vi snakker i alle landene om «politikrise». Alle steder lover politikerne mer politi og flere penger. Men politifolkene og pengene forsvinner i drift, dokumentasjonskrav, styring og prosjekter som måler og veier det meste.

Hvorfor har ikke politikerne for lengst sagt stopp?

Hvordan kan det ha seg, at velferdsstat etter velferdsstat har skåret ned fagkompetanse, nærhet og antall politifolk, samtidig som utryggheten og truslene mot demokratiet har vært stigende?

Hvordan kan det ha seg, at politistyrker over hele Europa i dag står så svekket tilbake at de har vanskelig for å løse de oppgavene som publikum og politikere stiller til dem? De har vanskelig for å takle flyktningkrise, globalisering og terrortrusler.

En av forklaringene heter New Public Management – den offentlige styreformen som er blitt presset gjennom i hele den vestlige verden de siste årene.

I New public management kommer ikke innbyggerne først. Det gjør firkanter, planer og konsulentrapporter som skal ligge til grunn for produksjonen i offentlig sektor. Politiet skal innrettes som en produksjonsfabrikk, der alt måles.

I vårt samfunn er den lokale politipatruljen, nærheten, det forebyggende og tilliten forsvunnet i planene. Selv om all logikk og forskning viser at den beste måten å takle utrygghet på, er å forebygge og gjøre godt politiarbeid. Det kan bare ikke måles.

Tilliten faller

Derfor faller tilliten. Derfor uthuler vi i dag de bærende faggruppene i samfunnet. Det er som om, når politikerne blir tvunget til å se virkeligheten i øynene, at de i stedet reagerer overraskede og utvanner rettsstaten og lar private ta over politiets oppgaver.

Hvor er planen fra politikerne, som skal gjenskape tilliten og stoltheten?

Hvordan kan det ha seg at folk ikke lenger kan regne med at politiet kommer de to gangene i deres liv de har bruk for dem? Når de er rammet av innbrudd eller kanskje utsatt for tyveri. Og hva gjør det med tilliten?

Hvorfor fortsetter vi i samme retning, som selv forskere i alle landene advarer mot? Som selv opphavsmennene til modellen med New Public Management unnskylder og kaller feilslått i dag.

Vi står med en av verdens beste modeller for å takle de store utfordringene som preger verden i dag. Vi har velutdannede, engasjerte og dyktige politifolk som er klare til å løse oppgavene. Men metoden har i senere tid vært å undergrave den samme modellen.

Derfor snakker vi om politikrise i hele Europa. Også i Norden. Derfor er utryggheten på fremmarsj.

Politiet i Norden er innbyggernes politi. Ikke konsulenthusenes. Likevel lar vi fortsatt konsulenthusene styre politiet vekk fra innbyggerne, samfunnet og den tilliten som er løsningen på utfordringene.

Det er galskap. Det skal stoppe. Lytt til de ansatte. Bruk nærheten og kompetansen. Få respekten og tilliten til politiets fagkompetanse tilbake – og stopp å selge den i klumper til private tilbydere.

Kronikken er skrevet av: Lena Nitz, leder Polisförbundet, Sverige, Claus Oxfeldt, leder Politiforbundet, Danmark, Sigve Bolstad, leder Politiets Fellesforbund, Norge, Yrjö Suhonen, leder Suomen Poliisijärjestöjen Liittoon, Finland, og leder Snorri Magnússon, Landssamband Lögreglumanna, Island.