«Politidirektoratet anført av Odd Reidar Humlegård, sørger for at politiet forblir konservativt, navlebeskuende og arrogant.»

Politiet fikk sterk kritikk av Gjørv-kommisjonen og det ble spesielt pekt på alvorlige mangler med både ledelse og kultur. Tre år etter ser vi tydelig en ukultur når det gjelder ansettelser av ledere i politietaten, en ukultur som gang på gang bekreftes og legitimeres fra høyeste hold i politiet, Politidirektoratet (POD). Politiledelsen er satt til å endre politiets kultur, men svikter allerede ved å unngå se seg i speilet og se hvilken kultur de selv representerer. Når det skapes en kollektiv oppfattelse av uryddighet i egne ansettelsesprosesser fremstår de ikke som morgensdagens ledere.

I et tilfeldig møte med en høyt utdannet person som i dag sitter i en topplederstilling utenfor politietaten, fikk jeg høre om en ansettelsesprosess som ikke er etaten verdig. Vedkommende søkte stilling som politimester i forbindelse med sammenslåingen av politidistriktene, og forteller om en prosess som ble opplevd som forutbestemt. Spørsmålene i intervjuet bar preg av at de ikke behandlet eksterne søkere seriøst. Da vedkommende forhørte seg blant bekjente innenfor politietaten, ble det opplyst at "kabalen er lagt på forhånd". En merkelig forlengelse av søknadsfristen på overtid, og to offentlige søkerlister, tydet også på avtaler på bakrommet.

Det er på tide å sette søkelyset på tilsettingsprosessene på toppnivået i POD. Det som skjer er urovekkende. Ser vi på to av Humlegårds nærmeste og mest betrodde medarbeidere, finner vi følgende: Knut Smedsrud søkte stillingen som direktør for Politifagavdelingen, syv uker etter søknadsfristen og lenge etter at offentlig søkerliste var presentert. Atle Roll-Matthiesen, tidligere kollega av Humlegård i Kripos kom rett inn i en nyopprettet stilling som assisterende avdelingsleder for Politifagavdelingen. Denne stillingen ble ikke ble utlyst eksternt. Begge er hentet inn til meget sentrale stillinger i POD.

Vi vet nå at Smedsrud har fått toppjobben som beredskapsdirektør i POD, der Marit Fostervoll, visepolitimester i Trøndelag politidistrikt, var en av toppkandidatene. Fostervoll ble oppringt av POD etter å ha vært på intervju som en av tre kandidater, hvorpå hun trakk søknaden. Hadde søknaden vært opprettholdt, hadde ansettelsesrådet hatt anledning til å sette hennes søknad på toppen av listen om de vurderte det som riktig. Fostervoll var en meget sterk kandidat, og av den grunn tror jeg ikke POD tok sjansen på å ha henne på listen. Det er ikke en hemmelighet i politietaten at Humlegårds kompis Smedsrud allerede hadde navnet sitt på denne stillingen.

LES SAKEN: Var på intervju til topplederjobb – trakk søknaden etter telefon fra POD.

Det er dessverre blitt sånn i politietaten, spesielt når det gjelder lederstillinger, at mange gode og aktuelle kandidater vegrer seg for å søke. En ledig stilling er ikke «ledig» før man har sjekket om den er tiltenkt en annen. Er den det blir ansettelsesprosessen i praksis en skinnprosess. Kommer det søkere som utfordrer den på forhånd tiltenkte rekkefølgen, virker det som om det benyttes en metode for å unngå at ansettelsesrådet griper inn. Når andre reelle søkere ikke innstilles har rådet få muligheter til å justere feilansettelser.

Politidirektoratet har vist at de ikke evner å tenke nytt for å korrigere denne alvorlige ukulturen. Politidirektøren er oppdratt i en kultur som forfekter lojalitet og tidligere praksis som viktige egenskaper. Han velger sine egne om og om igjen, og forsterker dermed den ukulturen som langt på vei er blitt skadelig for politiets omdømme og troverdighet.

Da politimesterstillingene ble utlyst ble det satt krav om en mastergrad. Det er positivt at det stilles krav om høyere utdanning, men i politietaten er dette ofte ensbetydende med juridikum, og ikke lederutdanning som er nærliggende å tro er viktigere. Da utnevnelsene ble offentliggjort viste det seg at 11 av 12 var jurister, akkurat som Humlegård selv og hans kamerater Smedsrud og Roll-Matthiesen.

Praksisen ved at man ansetter dem som er lik seg selv skaper verken mangfold eller nytenkning. Det er en skandale at f.eks. assisterende politidirektør, Vidar Refvik, som fikk skarp kritikk etter 22.juli for sitt svake lederskap, har hatt en sentral rolle i rekruttering av fremtidens politimestere.

Folk i et moderne samfunn får ikke respekt for ledere på grunn av uniformer og fullmakter. Vi får respekt for ledere som har kunnskap, evne til kommunikasjon, og som viser ydmykhet og villighet til å lære. Vi får respekt for ledere som tør å tale fritt - og som står for noe, også når det koster.

Torbjørn Aas, en fremtidsrettet leder, kom inn som et frisk pust i politimestergruppen i 2011 og fremsto som en dyktig, uredd og frittalende politimester. Denne type ledere finner seg ikke i å bli forsøkt kneblet av egen arbeidsgiver (POD) slik Aas ble rundt stortingshøringen om 22.juli. Aas trosset ledelsen, og sto opp for sine verdier. Han er nå administrerende direktør for Helse Nord-Trøndelag. Det er et stort tap for etaten som mistet en modig og nytenkende leder.

Politidirektoratet anført av Odd Reidar Humlegård, sørger for at politiet forblir konservativt, navlebeskuende og arrogant. Med dette forsterkes ukultur og gamle synder gjentas. Samfunnet vårt er ikke tjent med et politi som driver med forhandling om lederstillinger på bakrommet. Vi er ikke tjent med at de beste kandidatene ikke slippes til. Denne praksisen finnes i hele politietaten, ikke bare i POD. Dette må opphøre og etatens beste må komme foran kameratskap.

I hele etaten behøves det handlekraftige ledere med integritet. Med de utfordringene politiet står overfor må ledergruppene ha mangfold, takhøyde og våge å tenke nytt. Eksisterende kulturer må utfordres. Dette vil kreve modig lederskap på alle nivå. Ansettelse av ledere i etaten må for fremtiden gjenspeile dette.