Politiansatte i møte med rapporteringsplikten

Innsyn i interne kontrollmekanismer er viktig, fordi kontrollen utøves i et lukket system hvor vurderinger og handlinger i mindre grad kan konfronteres med eventuelle motforestillinger.

Utgangspunkt

Hvordan utspiller den interne kontroll seg gjennom politiansattes møte med rapporteringsplikten? I et forsøk på å utvikle og å få mer systematisk kunnskap om noe man vet lite om, var dette utgangspunktet for masteroppgaven min som ble levert ved Universitetet i Oslo, Institutt for kriminologi og rettssosiologi, våren 2011

Rapporteringsplikten er nedfelt i Alminnelig tjenesteinstruks for politiet, (politiinstruksen) § 6-3, og deler av denne sier at «dersom en politimann kommer til kunnskap om at en annen politimann har begått en ulovlig handling i tjenesten, skal han uten opphold melde dette til sin foresatte (…)». Jeg intervjuet elleve politiansatte, som primært jobber i ordenstjenesten i Østlandsområdet, hvor alle har ulike erfaringer med rapporteringsplikten. Det ble undersøkt hvordan denne plikten blir forstått, opplevd og utøvd, og gjennom ulike tilnærminger ble det et forsøk på å si noe om hvordan det er å skulle si i fra, det å ha fortalt og hva det kan innebære hvis det ikke sies noe.

Slik rapporteringsplikten fremstår gjennom analysen, fremmer den at man skal opptre som «en god kollega» som er med på å ivareta det gode og kollegiale fellesskap, samtidig som man skal være en «kollegial observatør». En kollegial observatør ivaretar rapporteringspliktens fremste krav - å holde oppsyn med sine kollegaer i tjenesten. Rapporteringsplikten forutsetter at politiansatte, gjennom egen yrkesutøvelse, er en del av de aktivitetene kontrollen er ment å kontrollere.

Sentrale funn

Et av funnene handler om hvordan intervjupersonene viser til et ønske om og tilbøyelighet til å utøve den kollegiale kontroll på eget nivå. Dette innebærer å ta det opp med den det gjelder, fremfor å gå til nærmeste overordnet. Et annet funn tar for seg hvordan enkelte håndterer kjennskap til uheldige forhold, ved å ta i bruk egne strategier og metoder for å håndtere disse. Her tar de på seg et ansvar de ikke er ment å inneha, ved at de selv tar initiativ til å definere en hendelse og skape grunnlag for reaksjoner når den ideelt sett skulle vært rapportert. Et tredje funn viser hvordan intervjupersonenes beskrivelser av skjønnsmessige vurderinger, vitner om athvemman står ovenfor kan være av betydning for om man rapporterer eller ikke. Hva man står ovenfor kan også være av betydning. Dette kan sees i relasjon til hvordan enkelte opererer med en «smertegrense», som danner et skille mellom «mindre saker» og saker man ikke ønsker å sitte alene med.

Et fjerde funn innebærer en sosialisert læring, å finne ut om andre ville rapportert det samme.

En opplevelse av å være utsatt for reaksjoner fra sine egne, vil kunne resultere i at det ikke blir rapportert. Hva som danner grunnlag for vurderinger, kan sees både som uttrykt gjennom skrevne tekster og som sosialt delt i arbeidshverdagens prat og samhandling, som kan virke opplærende og styrende for politiets praksis.

Intervjuer med politiansatte med tilhørighet til andre type avdelinger, seksjoner og stillinger, vil kunne nyansere analysen av det empiriske materialet, ved å gi andre beskrivelser enn de det er vist til her.

Hvor spesielle er politiet?

I disse funnene ligger det et grunnlag for taushetsbringende prosesser i arbeidsmiljøet, som vil kunne være del av en type lukkethet. Kan man finne lignende tendenser hos andre yrkesgrupper, eller er politiet særegent? Det kan kanskje sees i forlengelse av hvordan politiet gjennom sitt samfunnsmandat er en «taushetskultur», hvor mangt og meget skal håndteres med stor diskresjon.

Et velkjent fenomen i politiforskningen er «the (blue) code of silence», eller misforstått lojalitet, hvor det eksisterer en uskreven regel om at man ikke skal rapportere en kollega. Regelen finner støtte i en felles kode, eller forståelse, som er en del av yrkeskulturen(e). Hvis man ser tilbake på det jeg har fremhevet som sentrale funn, er dette eksempler på «the code of silence» – bare med andre betegnelser og i ulike grader?

Det å gå tjenestevei, å rapportere til sin nærmeste overordnet, er trolig noe som ikke alltid er en selvfølge, eller alltid en like opplagt eller tilrettelagt vei å gå. Rapporteringsplikten kan fremstå som en stilltiende følgesvenn, fordi det legges til grunn at den blir etterlevd. Men hva hvis den ikke blir det? Mangel på god førstelinjeledelse, for lite omtale, veiledning eller oppfordring om å rapportere i kollegafellesskapet, kan føre til en risiko for at politiansatte begår tvilsomme, uheldige eller ulovlige vurderinger og handlinger. Dette fordi slike mangler vil kunne bidra til at arbeidsmetoder som ikke er i tråd med retningslinjer for tjenesteutøvelsen kan utvikles.

Er det behov for nye regler og rutiner?

Hvordan kan man styrke rapporteringsplikten for å etterstrebe og skape et samsvar mellom idealer for politiarbeid og faktisk politiatferd? Det kan rettes tiltak mot systemer og rutiner, det vil si regelverk og instrukser, og hvordan disse blir organisert og kommunisert. Tiltak kan også rettes mot kultur(er) og normer, herunder hva som fremheves som standarder for «det gode politiarbeidet» og relasjoner til ledere, eller tiltak rettet mot den enkelte ansatte, og hans eller hennes kunnskap, kompetanse og holdninger.

Er det behov for nye regler og rutiner? Skal man endre de som foreligger og er uttalt, eller kommunisere og oppfordre til disse på andre måter eller i større grad? Kanskje bør man fremfor alt nyttiggjøre seg av det man har kjennskap til som innholdet i politikultur(er).

Det handler om arbeid med holdninger og forståelser hos den enkelte og i grupper, særlig da tidligere politiforskning har vist at yrkeskultur(er) i politiet, tilsynelatende er motstandsdyktige mot endringer.

Rettslig regulering alene vil trolig ha en begrenset effekt når det gjelder å endre politiets praksis. Samtidig kan det å stramme inn det formelle regelverket være av betydning, siden det å ettergi seg for reglene vil kunne skape et grunnlag for å endre uønskede kvaliteter som har fått utvikle seg i den uformelle yrkeskulturen. Hvis man søker å endre, utvikle eller forbedre politiets praksis og kontroll av denne, er det trolig forholdet mellom formelle regler og subkulturelle verdier og føringer man bør vektlegge.