- Oppi all elendigheten var det fint å kunne bidra

Kriminaltekniker Gøran Dyvesveen fra Kripos ledet åstedsundersøkelsene på Utøya.

Den erfarne kriminalteknikeren, som til daglig er leder for Kripos’ våpengruppe, ble oppringt i femtiden på ettermiddagen den 22. juli. I den andre enden var Per Angel, lederen av Kripos’ ID-gruppe.

– Opplysningene jeg fikk var at det var løsnet skudd på Utøya, og at det kunne være fire-fem drepte. Samtidig ble det understreket at ikke alt var avklart. Jeg dro på jobb, og brukte kvelden på å skaffe utstyr og legge planer, forteller Dyvesveen.

Da planleggingen var ferdig, hadde det blitt mørkt. Avreise Utøya ble derfor utsatt til lørdag morgen.

– Men den siste beskjeden jeg fikk før jeg la meg var at det var snakk om 82 døde. Det gjorde saken litt annerledes, og vi måtte pakke mye mer. Det var ganske uvirkelig.

– Aldri en vanesak

Sammen med 11 andre kriminalteknikere – fra både UP, Buskerud, Asker og Bærum – ankom han Utøya neste morgen, med vissheten om at det lå over 80 døde mennesker der. De aller fleste var barn og ungdommer.

– Hvordan forbereder en seg mentalt på noe slikt?

– Vi synes på mange måter vi er heldige, i forhold til de som er aller først på åstedet. De har ikke tid til å forberede seg på hva som venter, mens vi har fått informasjon. Sånn sett er det ikke så ille, svarer kriminalteknikeren.

– Vi er vant til å se døde mennesker, og vet at det kan se stygt ut. Det som er ille her, er antallet drepte, alderen på dem, og hvordan det har skjedd, fortsetter Dyvesveen.

Må være proffe

Selv er han preget av tanken på hva de overlevende ungdommene har opplevd, og hvordan det vil påvirke dem videre i livet.

– Blir dere vant til slikt arbeid?

– Nei, vi blir aldri vant til det, men gjennom opplæring og erfaring blir vi i stand til å takle det. Men det er aldri en vanesak å se døde mennesker. Vi blir alle påvirket.

Dyvesveen sier det er mye god terapi å snakke med hverandre under arbeidet.

– I pausene får vi mulighet til å lufte følelsene, og da ser vi litt mer det menneskelige i situasjonen. Når vi arbeider, må vi være konsentrert og gjøre det vi skal. Vi må være proffe. Sånn må det være, forklarer han.

Ved sekstiden søndag kveld, to dager etter angrepet, var alle de omkomne fraktet til Rettsmedisinsk institutt. De neste tre dagene brukte krimteknikerne til å saumfare åstedet. Den erfarne kriminalteknikeren sier han aldri har opplevd lignende.

– Dette skiller seg fra alt annet. Jeg var med under tsunamien og etter Operafjellulykken på Svalbard, men dette blir mye nærmere. Omstendighetene rundt, og det at det er mange ungdommer involvert, gjør det veldig spesielt. Et scenario som dette, overgår alt politiet kunne tenke seg, mener han.

– Gruppen min har snakket om at vi kunne få terrorsaker med skytevåpen, men da tenkte vi nok at en gærning ville skyte vilt rundt seg i en folkemengde i Oslo. Ingen hadde tenkt at noe sånt som dette kunne skje, sier Dyvesveen.

Godt samarbeid

Til tross for de sterke inntrykkene, ga arbeidet på Utøya de tolv kriminalteknikerne en følelse av å bidra.

– Jeg tror de som fikk være med der ute er «glade» for å få være med på det, sier Dyvesveen, og gjør hermetegn i lufta.

– Mange kolleger på ferie meldte seg, og sa at de gjerne ville være med å bistå, men det var ikke behov for alle. For meg sjøl tenker jeg at det oppi all elendigheten var fint å kunne bidra. Det har vært en positiv stemning blant oss på øya, ikke bare politiet. Samarbeidet har vært godt, og sånn sett har det vært veldig lett, fortsetter kriminalteknikeren.

– Hvordan synes du beredskapen fungerte?

– Generelt sett synes jeg det har gått veldig bra. Det skyldes innsatsen fra mange andre, ikke bare politiet, svarer han, og ramser opp nødetater og frivillige som bidro under arbeidet på Utøya.

For kriminalteknikere som skal være mange dager på et åsted, kommer også tilleggsutfordringer som å skaffe et sted å bo og å skaffe til veie riktig utstyr. Det kan være tidkrevende, men ikke på Utøya.

– Det har ikke vært noen problemer. Alt ordnet seg enkelt, sier Dyvesveen, og skryter av hvordan både Sivilforsvaret og brannvesenet bidro med ekstra utstyr på kort varsel.

Til toppen