Politiet under øvelse i Stavanger.

Oppfatter handleplikten ulikt

Polititjenestemenn har ulik oppfatning om hvordan de skal handle i situasjoner med pågående, livstruende vold.

Publisert Sist oppdatert

Det er ett av funnene i masteroppgaven«Politiets handleplikt under «skyting pågår» - ordinært politi i møte med ekstraordinære oppdrag». I avhandlingen ser autorisert kriminolog Juni Herjuaune på hvordan praktisk politiarbeid, politinormer og politikultur påvirker handleplikten i situasjoner med pågående, livstruende vold (PLIVO).

Gjennom intervjuer med syv polititjenestemenn fra forskjellige deler av landet og i forskjellige stillinger, kommer det fram at handleplikten i ekstreme situasjoner vurderes forskjellig fra person til person.

– Det var en veldig splittelse blant informantene mine om hvordan de skulle forholde seg til handleplikten. Noen mente de kunne nekte, andre mente den var absolutt, forteller Herjuaune til Politiforum.

LAST NED HELE MASTEROPPGAVEN HER

Lydighet og handleplikt

Politiets handleplikt er ikke direkte definert, men baseres på flere lover og instrukser. Både politilovens §2 og politiinstruksens §2-2 og §6-1 spiller inn, mens det i instruksen for øyeblikkelig innsats i skarpe oppdrag (fra Politiets beredskapssystem del II) går fram at politiet raskest mulig skal gå aksjonere for å stanse gjerningspersoner.

Herjuaunes avhandling føyer seg inn i argumentasjonen til professor Tor-Geir Myhrer om at handleplikten ikke er klar og tydelig. Hun tegner i stedet et mer nyansert bilde hvor mange andre hensyn spiller inn på politiets innsats i de mest ekstreme situasjonene. Politihierarkiet og lydighetsplikten er et element.

– Det krasjer med handleplikten, sier Herjuaune.

– Om innsatsleder gir beskjed om at en politibetjent ikke skal gå inn i en situasjon, er det vanskelig å si imot. Det jeg fant i min oppgave, var at det ikke var lovgivningen som var det største problemet med å ikke følge ordre, men å si imot en autoritet.

De fleste politifolkene Herjuaune intervjuet, ville likevel ha gått inn i en ekstremsituasjon dersom de var helt sikre på at det var riktig avgjørelse, men uttrykte at det ikke ville være lett å trosse innsatsleder. En varslet bistand fra andre, mer kompetente politifolk, ville også innvirket på en slik beslutning.

– Det er veldig mye som står på spill i en slik situasjon. De fleste informantene følte et ubehag med tanke på å gå til innsats når de visste at Beredskapstroppen var på vei, fordi de visste at Delta kunne dette så mye bedre. De var redd for å gjøre feil. Samtidig var det også en lettelse, da dette gjorde at de kunne utføre sin jobb mye bedre, forteller Herjuaune.

Eksempelet Utøya

Kriminologen bruker de to politifolkene som kom først til kaia i Utvika den 22. juli 2011 som et eksempel. Ordren fra ledelsen i situasjonen, var ikke å ta seg over til øya, men observere i påvente av Deltas ankomst, i tråd med tradisjonell tenkning. Å ta seg over åpent vann i en åpen båt, vil være et potensielt selvmordsoppdrag i møte med en eller flere tungt bevæpnede terrorister.

Nettopp dette sikkerhetsaspektet er et annet element som påvirker politifolks syn på handleplikten, sier Herjuaune.

– Informantene var veldig opptatt av egensikkerheten, men ikke i den betydningen at de var opptatt av at ikke eget liv skal gå tapt. De var mest redd for at de som skadde eller drepte ikke ville kunne gjøre noe mer nytte under oppdraget. I rene selvmordsoppdrag hvor de visste at de ville omkomme, da ville deres tap av liv kun føre til ytterligere tap av liv, sier hun.

Dette kom fram i intervjuene, hvor flere var klare på at de ikke ville gå inn i en selvmordsaksjon.

– Samtidig var det ikke sånn at de problematiserte det å gå inn i en ekstremsituasjon og så bli skutt. Men det er helt klart et stort dilemma her. Før 22. juli ble det oppfattet som at politifolk skulle passe like mye på egensikkerheten som på å hjelpe andre. I etterkant har det blitt påpekt at politiets HMS-instruks ikke gjelder under slike ekstraordinære oppdrag.

Urealistiske forventninger

Samfunnet og publikums forventninger til hva en polititjenestemann skal og bør gjøre, er et annet element som også spiller inn på oppfatningen handleplikten. Informantene til Herjuaune mener befolkningen har for mange urealistiske forventninger til politiet.

– De føler det er en veldig forventning fra publikum og staten om det å gå til innsats, men at det innad i politiet ville være forståelse for å bryte handleplikten, forteller hun.

Også her er egensikkerheten vesentlig. Flere av informantene trakk fram andre ekstreme hendelser fra egen erfaring for å illustrere dette - oftest farlige situasjoner uten gjerningsmenn, da de færreste politifolk har direkte erfaring med PLIVO-situasjoner. En informant uttrykte det slik:

«Hvis du […] leter i snøskred som du ikke vet om er trygt eller ikke, og du finner en eller annen, og redder livet til noen, så er jo det kjempe bra. Du er jo helt, du blir jo utropt til helt på TV av Dan Børge Akerø og sånn, ikke sant. Mens går det et nytt ras, og du blir begravet så er du død, og da er du en idiot. Så det er noen sånne skillelinjer[…] som ikke er så lett å vurdere, og det er mye skjønn som ligger i dette her, og det er mye erfaring og intuisjon som skal til for å gjøre de riktige valgene.»

– Tidligere praktisk erfaring spiller inn her. Handleplikten er ikke alltid den beste løsningen, og informantene ville ikke sette instruks framfor det å tenke rasjonelt, utdyper Herjuaune.

Dette handler om praktisk politiarbeid og tidligere erfaring, mener hun.

– Praktisk politiarbeid dreier seg om å løse oppgaven der og da, snarere enn å følge boka. Politifolk finner andre løsninger, også under ekstraordinære oppdrag. Selv om det var en usikkerhet rundt oppgaveløsningen, hadde alle informantene en politilogikk, en god begrunnelse for sitt valg.

– Lite trening

Problemet er at politifolk veldig sjelden går inn denne typen ekstreme oppdrag. Det var også årsaken til at Herjuaunes informanter trakk fram farlige scenarier uten gjerningspersoner under intervjuene - det var den mest relevante erfaringen de satt på. I dette lå også en kritikk mot hvordan politiet i dag trenes i å håndtere PLIVO-situasjoner.

– Samtlige informanter mente det var for lite trening på å håndtere forskjellige scenarier. Det scenariet de blir trent i, er en typisk skoleskyting, hvor man går inn uten spesielle hindre. De mener scenariet er lagt opp for å følge boka og handleplikten, sier kriminologen.

I sine intervjuer med politifolkene forsøkte hun hele tiden å problematisere, gjennom å presentere andre scenarier.

– Da var det flere som mente de ikke hadde nok kompetanse til å løse oppdraget. Spesielt om de var usikre på antallet gjerningspersoner og våpen, og usikre på området, og følte risikoen for å bli skutt var veldig stor. Det ville forverre oppdraget. Hvis det var en situasjon de mente de ikke kunne håndtere, ville de heller vente på andre patruljer eller Beredskapstroppen, forklarer Herjuaune.

– Men hvis de visste at de var de eneste som kunne hjelpe til, så ville de uansett gå inn, legger hun til.

Kriminologen oppfattet at alle informantene var veldig klare på hvordan de oppfattet handleplikten da de møtte opp til intervjuene. Underveis i samtalene brøt de likevel handleplikten i måten de forklarte oppdragsløsningen på, uten at de merket det selv.

– Jeg tror derfor det er lurt å tenke over de forskjellige scenariene på forhånd, og om det er noen scenarier man ikke vil gå inn i. Siden ingen scenarier er like, kan du heller ikke bruke samme instruks. Av og til er det hensiktsmessig å tenke seg om, i stedet for å kaste seg hodestups inn i situasjonen.

Bruker erfaringen

En utfordring Herjuaune trekker fram, er at de samme forventningene til oppgaveløsningen legges på alle politifolk - også nyutdannede. Disse har imidlertid hverken den samme treningen eller erfaringen til å takle slike situasjoner som politifolk med lengre arbeidserfaring.

– Informantene mine brukte erfaring fra tidligere politiarbeid til å håndtere de scenariene jeg ga dem. Jeg vil tro det er veldig vanskelig for en nyutdannet politibetjent å gjøre det samme, når til og med erfarne polititjenestemenn trekker fram manglende kompetanse til å løse disse situasjonene. Da kan man heller ikke forvente at nyutdannede skal bruke Delta-taktikk for å rykke inn i slike situasjoner, sier hun.

Selv har Herjuaune gjort seg noen tanker om hvordan framtidens politi bør forholde seg til handleplikten i PLIVO-situasjoner.

– Jeg tenker flere typer løsninger. Lenger politiutdanning er en mulighet. Mer satsing på Beredskapstroppen er en annen. Styrking av UEH vil kunne gå mer ut over generalisten, men det har vært en god løsning hittil. Da kan det være bedre å styrke Delta nok til å kunne spre dem ut over landet, tror kriminologen, som har lyst til å forske videre på temaet.

– Det er mye prat om hvordan politiet skal utvikles i årene som kommer. Jeg har lyst til å bruke masteroppgaven til å se på hvordan politiet kan endre instruksverket sitt. Jeg tror det trengs politiforskning på området framover.

Herjuaunes utgangspunkt er generalisttankegangen og politiets ti grunnprinsipper. Begge delene ønsker hun at politiet skal videreføre.

– Jeg tror det er farlig å gå for langt unna den modellen politiet har nå. Da tror jeg heller vi bør utvikle oss innenfor de ti grunnprinsippene, som vi har behov for i det fredelige samfunnet vi lever i. Samtidig må vi også ta høyde for det verste, og se på hvordan politipraksis spiller inn der. Uansett hvor mye vi endrer planer og lover, så vil ikke det nødvendigvis endre politipraksisen.

Juni Herjuaune
Politiet under øvelse i Stavanger.
Powered by Labrador CMS