Ødeleggende profesjonsstrid
Jeg vil takke Politiforum for en viktig samtale med Oslo Politiforenings første kvinnelige leder, Kristin Aga, om lederskap i politietaten i siste nummer.
Det ser ut til at det er kvinner som ta opp igjen denne tanken om lederskapet i etaten, etter mange års tystnad fra ledelsen i PF. På 80-tallet fattet Norsk Politiforbund vedtak om å skille politi- og påtalemyndighet, med spesiell tanke på å få et politi ledet av politifaglig personell. Påtaleinstruksen ble endret på samme tid slik at dette ikke skulle hindre at polititjenestemenn kunne åpne og lede saker til etterforskning.
Som et apropos til den aktuelle saken som intervjuet omhandler, husker jeg at en tidligere kriminalsjef i Oslo, Sten Grindhaug, ved sin avskjed, sa at «han kunne telle på en hånd de gangene han hadde hatt bruk for sin juridiske kompetanse i stillingen». På den tiden var det 6-8 jurister ved Kriminalavdelingen.
En tidligere riksadvokat uttalte ved overgangen til Politihøgskole, og en 3-årig utdanning, at det ikke lenger var nødvendig med juristledere i politimesterstillinger. Det har vært en fornøyelse å følge dyktige etterforskningsledere med tjenestemannsbakgrunn ved blant annet hovedstadspolitiet, men det er fortsatt slik at nyhetsbildet domineres av politiadvokaten. I et moderne politi må det bli slik at politiet blir ledet av dyktige politifagfolk, slik det for eksempel er i England.
For å illustrere at dette ikke er en sak som har oppstått i de senere år kan jeg fortelle en historie fra en «utestasjon» i Oslo, Hegdehaugen. En robust stasjonssjef, både fysisk og mentalt, hadde fått en jurist som mente seg å være leder på stasjonen. Omdahl avsluttet diskusjonen ved å geleide vedkommende ut på gangen og pekte på sin dør, og spurte: «Hva står det der?»
«Stasjonssjef», kom svaret.
«Akkurat, ja!», repliserte Omdahl.
Det ville vært en stor vinning for politietaten at vi kunne få lagt død denne evinnelige og ødeleggende kompetansestriden.
