Beredskapstroppen på Utøya 22. juli 2011.
Beredskapstroppen på Utøya 22. juli 2011. (Foto: Scanpix)

Ny 22. juli-forskning: Derfor mobiliserte ikke politiet raskere

Forsker Helge Renå mener det er tre faktorer som førte til at politiet ikke mobiliserte raskere under hendelsene 22. juli.

Hvorfor mobiliserte ikke politiet større styrker raskere, den 22. juli 2011? Dette spørsmålet var på alles lepper etter terrorhandlingene på Utøya og i regjeringskvartalet. 

Forsker Helge Renå ved Universitetet i Bergen bestemte seg for å se på spørsmålet med lupe, og i sin nye doktorgrad gir han et svar. 

Helge Renå, forsker ved Universitetet i Bergen. Foto: Torkjell Trædal

Ifølge Renå er det korte svaret på spørsmålet, at det var tre faktorer som førte til at mobiliseringen ikke skjedde raskere. 

Det ene var at de berørte politidistriktene ikke ga klare signaler om at de trengte bistand. Det andre var at POD ikke ga en felles ordre til politidistriktene om mobilisering, og det tredje var at de andre politidistriktene derfor ble usikre på hva de skulle gjøre. 

- Rett etter at bomben smalt i Oslo trodde Oslopolitiet at POD kom til å ta seg av mobiliseringen, og de andre politidistriktene satt og ventet på at enten Oslopolitiet eller POD skulle be om bistand. Men POD hadde nok med seg selv og manglet også oversikt den første tiden, sier Helge Renå. 

- I tillegg til dette manglet politiet et system for å trykke på den store knappen. Det var ikke noen stor knapp å trykke på, legger han til. 

Resultatet ble varierende respons. Noen politidistrikt mobiliserte, andre ikke. 

Tvetydige beskjeder

Renå forteller at da Nordre Buskerud politidistrikt fikk beskjed om skytingen på utøya, hadde de ikke satt i gang noen lokale mobiliseringstiltak. 

Etter 22. juli ble formuleringen «Ressursene som ikke fant hverandre» et mantra. Formuleringen stammer fra 22. juli-kommisjonens rapport

Utøya sett fra landsiden. Foto: Politiforum

Men i doktorgraden argumenterer Helge Renå for at ressursene faktisk fant hverandre, og at problemene var mer sammensatte. 

- I den første halvtimen av politiaksjonen om Utøya, den første halvtimen etter at de får melding om skyting, snakker operasjonssentralene med hverandre ved fem anledninger, i fem samtaler. Sånn sett kan vi si at de fant hverandre. Men i hver av samtalene satt den ene parten igjen med flere spørsmål enn svar, sier Renå. 

Han forteller at Nordre Buskerud politidistrikt ba om bistand fra andre politidistrikt, men når samtalene var slutt er var de usikre på hva slags bistand som trengtes. 

- Ressursene fant hverandre fem ganger, men klarte ikke å utnytte mulighetene til å skape en mer felles situasjonsforståelse på tvers av politidistriktene. De som jobbet på Operasjonssentralene var veldig lite trent på koordinering på tvers av politidistriktene, og det var uklart hvem som skulle ha kommandoen, sier Renå. 

Han mener det var tvetydighet og hull i retningslinjene for krisehåndtering, og at dette bidro til at koordineringen ikke fungerte som den skulle. 

- 22. juli-rapporten er ingen fasit

Ikke alle har forstått hvorfor Helge Renå ville forske på hvorfor politiet ikke mobiliserte raskere, 22. juli. «Dette har vi jo fått svar på gjennom 22. juli-kommisjonens rapport, har vi ikke det?», var det flere som sa. 

- Da svarer jeg at ja, vi fikk viktig kunnskap og en hel del forklaringer gjennom 22. juli-rapporten. Men en slik sentral hendelse bør også være gjenstand for forskningsbaserte undersøkelser, og undersøkelser som ser dette fra andre vinkler enn kommisjonen gjorde. Jeg opplever at vurderingene kommisjonen kom med har blitt sett på som en fasit, men Alexandra Bech Gjørv (som ledet kommisjonen red.anm) etterlyste også diskusjon om rapporten i etterkant, sier Renå. 

- Min studie er heller ikke en fasit, men det er et supplement til eksisterende rapporter, legger han til. 

Ble ikke hørt

Etter at 22. juli-rapporten kom ut, var det flere politifolk som var nært på hendelsene, som reagerte på at de ikke ble hørt. Dette gjaldt særlig på punktet der 22. julikommisjonen fastslo at politiet ikke kunne ha aksjonert på Utøya med et situasjonsbilde av flere gjerningspersoner. 

En rekke uavhengige kilder har tidligere uttalt til Politiforum at de jobbet ut ifra meldinger om flere gjerningspersoner da de aksjonerte på Utøya.

Felles for de fleste av dem: De ble ikke intervjuet av 22. juli-kommisjonen. 

Renå mener mange har dømt politiets handlinger ut fra informasjon man hadde i ettertid, og ikke utfra informasjonen hver enkelt hadde der og da. 

DOKTORGRADSAVHANDLING: Forsker Helge Renå har skrevet doktorgradsavhandlingen «Police Coordination in Crises». Foto: Torkjell Trædal

- Studien min tar utgangspunkt i hver enkelt persons situasjonsbilde i sanntid, og vurderingene som ble gjort da. Om en leser 22. juli-rapporten tar den også noen slike forbehold, men disse forsvant langt på vei i debatten etterpå, sier Renå. 

- Det er flere av handlingene som ble gjort, som jeg kan forstå at de gjorde når jeg ser på dem på detaljnivå. Selv om det ikke betyr at jeg mener det nødvendigvis var det beste valget, sier han. 

Bedre rustet

Renå mener også at en del av grunnen til at mobiliseringen ikke skjedde raskere, var at politiet ikke hadde etablert en praksis med å håndtere kriser på tvers av politidistrikt. 

I ettertid er det satt i verk en rekke tiltak som Renå tror vil bidra til at vi står bedre rustet enn vi gjorde i 2011. 

Blant annet er det, i motsetning til den gangen, etablert årlige øvelser hvor nødetatene trener på situasjoner hvor det er pågående livstruende vold mot flere personer (PLIVO-øvelser). Det er også kommet nytt nødnett. 

- Jeg tror kombinasjonen PLIVO og det nye nødnettet, og riksalarmsystemet kanskje er de beste forbedringene som har skjedd. Nødnettet gjør at man nå kan snakke sammen på tvers av politidistrikt. Det kunne man ikke da. Med PLIVO blir de ulike aktørene mer koordinerte, både på papiret og i praksis gjennom øvelser, og riksalarmen gir beskjed til alle politidistriktene i landet, sier Renå. 

Derimot mener han fortsatt at det fortsatt er forbedringspotensiale på helikopterberedskapen og minstebemanning på operasjonssentralene. Han argumenterer også for en tydeligere beredskapsordning for UEH-styrkene. 

Stiller spørsmål om situasjonssentrene

I doktorgraden setter han spørsmålstegn ved at regjeringen ennå ikke har definert bemanningskrav til operasjonssentralene lokalt, mens det har blitt investert mye i situasjonssentre i Justis- og beredskapsdepartementet og i POD. 

- Når noe akutt skjer er det førstelinja som må håndtere det. Det er de ute i politidistriktene som er ute, og som må håndtere det meste den første såkalt «gylne timen», ikke et senter i Justisdepartementet eller i POD. Jeg stiller spørsmål ved hvilken operativ funksjon situasjonssenteret til POD er ment å ha. For meg er det litt uklart, sier han. 

Politiforum har vært i kontakt med Politidirektoratets kommunikasjonsavdeling, for kommentar. De skriver i en e-post at det er vanskelig å kommentere forskningsarbeidet uten at de har hatt anledning til å gå inn i det, og at de derfor må komme tilbake til dette senere. 

Til toppen