Dette er synet politiet ble møtt med på det aktuelle oppdraget.
Dette er synet politiet ble møtt med på det aktuelle oppdraget. (Foto: Politiet)

Politifolk etterlyser hjemmel for tvangstesting etter å ha blitt forsettlig smittet

Det er flere år siden politibetjenter først etterlyste en lovhjemmel for å innhente smittestatus ved tvang. I dag må de fortsatt leve lenge i uvisshet om de er blitt smittet av en gjerningsperson.

Allerede i 2013 tok Politiforum opp uvissheten politifolk er nødt til å leve med etter å ha blitt utsatt for smittestoffer under pågripelser, uten mulighet til å tvangsteste den pågrepne. Enkelte er i noen tilfeller nødt til å leve med uvisse og frykt i flere måneder.

Politioverbetjent Erik Hestvik og politiførstebetjent Vidar Simensen arbeider til daglig ved Oslo politidistrikt. De har over tid sett hvordan et mangelfullt lovverk påvirker de som til daglig arbeider ute.

Simensen forteller om et nylig oppdrag hvor de sammen med hans ansatte sto i krevende arbeidsoppgaver.

– Vi rykket ut på melding om knivstikking i leilighet. Kort utrykningsvei gjorde at innsatsenhetene ankom raskt, og under innpåmarsj kunne man høre at slåssingen fortsatt pågikk inne.

Patruljene ble møtt av en særdeles uoversiktlig situasjon med flere blodige involverte hvorav flere trengte førstehjelp.

Under oppdraget ble flere politibetjenter tilgriset i blod og en betjent ble også bevisst spyttet på, slik at han fikk blod i øynene og ned i svelget.
Det er under slike omstendigheter politibetjentene ønsker mulighet til å teste gjerningspersonene for eventuelle sykdommer.

Ved akutte hendelser er vi avhengige av en patruljestyrke med dedikert fokus på oppgaven. Tjenestepersonene på dette aktuelle oppdraget handlet resolutt, og sørget for nødvendig fremdrift som sikret rask bistand fra helseressursene på stedet. Det er honnør til mannskapet på vakt denne natten, sier Hestvik.

– Innsatsvilje og pågangsmot i krevende oppdrag som dette skal man ikke ta for gitt. Et veletablert og troverdig HMS system som ivaretar den ansatte etter uønskede hendelser, er et av flere tiltak som sikrer fortsatt motivasjon til å stå i et yrke med kalkulert risiko, sier Hestvik.

Og når det skjer slike hendelser, ønsker politibetjentene en mulighet for å teste gjerningspersonene for eventuelle sykdommer. Ved mistanke om for eksempel HIV-smitte, er det kritisk at behandlingen starter raskt, helst allerede etter to timer og senest etter 72 timer. Per i dag finnes det ingen måte å innhente de nødvendige opplysninger på uten å bryte loven.

– Jeg opplever at arbeidsgiver er godt informert om det faktum at loven ikke er tilstrekkelig dekkende for sine ansatte. Problematikken har vært oppe gjentatte ganger, og det er fra Oslo politidistrikt gjort konstruktive forsøk på å få endret lovteksten gjennom skriftlig korrespondanse i anledning saken.

– Problematikken er imidlertid fortsatt gjeldende og tiden er overmoden for handling i retning av å få til en lovendring. Dersom det foreligger argumentasjon mot at politifolk bør få tilstrekkelig vern i denne typer saker, så må den argumentasjonen opp i dagen, slik at den kan imøtegås, sier Hestvik.

Lever lenge i uvisshet

I de fleste tilfeller får man avklart ganske raskt om en gjerningsperson kan være smittebærer av noe, ved at personen samtykker til blodprøve eller forteller om eventuelle sykdommer. Det er også en veldig liten risiko for å bli smittet av sykdommer.

– Vi er klar over at risikoen for å bli smittet med både HIV og hepatitt C er veldig liten, og at man også kan bli frisk igjen om man skulle være så uheldig å bli smittet med hepatitt C. Men ingen ønsker å leve som om man er smittet i et halvt år.

– Dette er noe vi alle føler på. Det er ingen som ønsker å leve i seks måneder i uvisshet, dette påvirker også familielivene til den utsatte politibetjenten, sier Simensen.

At lovverket ikke er er tilpasset behovet for å vite smittestatus på avgiver av biologisk materiale oppleves frustrerende for operative politifolk. Politiførstebetjent Simensen på sin side tror at dette i verste fall kan føre til at politibetjenter vegrer seg for å hjelpe til.

– Ofte er vi de første på et åsted og vår første prioritet er da selvfølgelig å redde liv. Men dette er en uheldig utvikling, som jeg tror kan føre til at flere ikke vil utsette seg selv for smittefare - nettopp fordi de vet at lovverket ikke strekker til, sier Simensen. 

Han trekker frem at det burde være en selvfølge at lovverket er tilpasset verne- og
behandlingsbehovet for operative politifolk. I andre tilfeller ikke er på langt nær like vanskelig å få tatt en blodprøve av en mistenkt. 

– Om en person blir stoppet i trafikken og det er en mistanke om promillekjøring, kan man ta en utvidet blodprøve. Om en politibetjent blir spyttet på med blod, kan man ikke ta denne blodprøven, sier han. 

Politiførstebetjent Vidar Simensen, jurist Henriette Taxt Røstadli og politioverbetjent Erik Hestvik er alle enige i at det er et behov for å endre loven. Foto: Karoline Sandvik Hernar

 

Forholder seg til lovverket

Dette er en vanskelig problemstilling også for påtalejuristene. Politiet står noen ganger i en
situasjon der undersøkelser for å avklare eventuell smitte ved eksempelvis å ta en blodprøve, ikke kan hjemles i det straffeprosessuelle sporet. Dersom behovet for en blodprøve kun er for å finne ut om vedkommende er smittet eller ei, men det ikke antas å ha betydning for hverken skyld- eller straffutmålingsspørsmålet i straffesaken, er man utenfor hjemmelen i straffeprosessloven § 157. Hensynet til eventuell smittebehandling er ikke tatt inn i lovverket.

– Vi er nødt til å forholde oss til lovverket, men jeg skjønner at politibetjentene opplever dette som vanskelig, sier politiadvokat, Henriette Taxt Røstadli i Oslo politidistrikt.

Hun har selv tidligere vært politibetjent.

– Jeg er enig i at det er et problem slik situasjonen er nå og ser behovet til en politibetjent for å få avklart om man er smittet. Det er likevel påtalejuristens ansvar å ivareta rettssikkerheten og fatte beslutninger i tråd med gjeldende regelverk, og motsatt, nekte beslutning når det ikke foreligger hjemmel, sier Taxt Røstadli.

I tillegg kommer alle de hendelser hvor politiet har blitt utsatt for smittefare, eksempelvis uhell med sprøytestikk, uten at det foreligger skjellig grunn til mistanke for en straffbar handling. Hun ser behovet for en lovendring som hjemler tvungen blodprøve og eventuelle andre nødvendige tester for å avklare smittefare.

Både bedriftslegen og en sykepleier ved bedriftshelsetjenesten på Grønland politistasjon etterlyste i 2013 hjemmel som gir adgang til å tvangsteste personer som kan ha eksponert politiansatte for smitte. Fem år senere er det fortsatt ikke gjort noen endringer som beskytter politifolk.

En politibetjent fra Troms politidistrikt forteller at han ble utsatt for smittestoffer, noe som preget både han og familien i lang tid.

– Juristen tok ikke ut forbehold om erstatning, men da jeg, vitnet ba jeg om dette selv. Jeg fikk 15.000 kr i erstatning, men det veies ikke opp av seks måneder med venting og uvisshet for meg og familien, sier politibetjenten.

For selv om det er en liten sannsynlighet for at man blir smittet, er det likevel noen ganger sannsynlig at smittestoffer - som oftest blod eller spytt, har blitt overført. Da kommer det ofte en frykt og usikkerhet og et stort ønske om å vite om den pågrepne er en smittebærer. Men om arrestanten ikke ønsker å la seg teste for alvorlige sykdommer har ikke politiet hjemmel for tvangstesting.

Muligheten for å være smittet av en alvorlig sykdom, krever hensyn ved fysisk kontakt, noe som både påvirker den mulig smittede og pårørende.

Politiet forskjellsbehandles


Allerede i 2010 ble det nedsatt et offentlig utvalg som skulle se på strafferettslige spørsmål ved alvorlige smittsomme sykdommer. Utvalget gikk inn på problemstillinger knyttet til mulig smittefare. Blant annet ble følgende påpekt:

«Testing av gjerningspersonen vil i mange tilfeller gi mulighet for en avklaring av om fornærmede har blitt utsatt for smittefare, før det vil foreligge resultat av undersøkelsene av fornærmede selv […] Dersom mistenktes prøveresultat er negativt, vil det være en lettelse for fornærmede, selv om det ikke gir et helt sikkert svar på om det forelå smittefare, med tanke på at mistenkte kunne være smittet kort tid før overgrepet».

I utredningen blir det foreslått å gjøre endringer i loven. Men da Oslo politidistrikt kom med sin høringsuttalelse i januar i 2013, påpekte de vesentlige mangler sett fra politiets side. For mens det i den nye lovteksten ble foreslått klare regler som ivaretar privatpersoner som kan ha blitt utsatt for smitte, mener Oslo politidistrikt at endringene innebærer «status quo» for polititjenestemenn.

«Vi forstår imidlertid ikke hvorfor bestemmelsen skal begrenses til seksuallovbrudd, med den konsekvens at personer som i yrkesmessig sammenheng kan ha blitt eksponert for smitte er stilt like dårlig som tidligere», ble det skrevet i høringsuttalelsen.

Oslo politidistrikt påpekte da også at det er en forskjellsbehandling mellom politiet og helsevesenet.

«Vi viser også til utvalgets merknader inntatt i pkt. 2 [...] hvor det later til at når ansatte i helsevesenet blir utsatt for mulig smitte, er det pr i dag få problemer i tilknytning til å sikre blod for undersøkelse, og å informere en mulig smitteeksponert person».

Vil skape en dialog


– Justisdepartementet har forståelse for bekymringen politifolk føler i etterkant av situasjoner hvor de kan ha blitt utsatt for smittefare, og vil ta kontakt med politiet om saken for å se nærmere på om det bør skje en lovendring på dette området, skriver kommunikasjonsavdelingen i justisdepartementet i en e-post. 

I 2017 ble straffeprosessloven utvidet med hjemmel for undersøkelse av mistenktes smittestatus i saker om seksuallovbrudd. Lovendringen bygget på utredningen fra utvalget som vurderte strafferettslige forhold rundt smitteoverføring i NOU 2012: 17.

Under høringen av utredningen ga politiet uttrykk for at utvidelsen også burde omfatte situasjoner hvor politifolk blir utsatt for smittefare i tjenesten.

Departementet tok i proposisjonen ikke stilling til en slik utvidelse. Likevel understreket departementet at straffeprosessloven § 157 vil kunne gi grunnlag for kroppslig undersøkelse der det er konkrete holdepunkter for at mistenkte for andre typer lovbrudd er smitteførende.



Til toppen