Politimester Christine Fossen sin jobb er å følge ordre fra sine sjefer, som politidirektør Odd Reidar Humlegård, skriver Asle Giske.
Politimester Christine Fossen sin jobb er å følge ordre fra sine sjefer, som politidirektør Odd Reidar Humlegård, skriver Asle Giske. (Foto: Torkjell Trædal)

Nei, Politiforum. Politimester Fossen har oppfattet sitt oppdrag presist

Vi har alle fått vår «marsjordre» enten som politimester, rådmenn eller direktør for et helseforetak. Den marsjordren kommer til syvende og sist fra regjeringen, og den er ikke til å ta feil av.

Som tidligere polititjenestemann, tjenestegjorde 22 år i etaten, før jeg skiftet beite, så følger jeg litt med på hva som er de store temaene i min gamle etat. Herunder så sveiper jeg innom Politiforum sine nettsider dann og vann.

For tiden så dreier det seg mye om omorganiseringer og budsjett. Rekken av artikler, leserinnlegg mv i Politiforum som på en eller annen måte tar opp eller drøfter denne tematikken i eller annen variant er omfattende. Sist ute er redaktørens kommentar til et intervju med politimester Fossen, om hvordan hun oppfatter sitt oppdrag og hva hun gjør for å håndtere det.  I kommentaren til Fossen sitt innlegg mener jeg at redaktøren fremsetter feilaktig kritikk.

Fossen oppfattet sitt oppdrag presist. Nemlig å skape mest mulig «politikraft» ut av de ressursene, budsjettet, som er stilt henne til rådighet. Og i likhet med mange andre ledere i offentlig sektor så står hun overfor en situasjon der ressursene, budsjettene, ikke er tilstrekkelige til å løse oppdraget innenfor den måten politidistriktet er organisert og driftet på. Det betyr endringsprosesser.

Les innlegget fra Ole Martin Mortvedt: Nei, politimester Fossen.

Asle Giske Foto: Sande kommune

Dette er en situasjon og et handlingsmønster som etter hvert har blitt til en godt innøvd øvelse for de fleste ledere i offentlig sektor. Jeg snakker av erfaring. En fattig trøst kanskje, men politiet er ikke alene om et krav om å «yte mer for mindre». det gjelder storparten av den arbeidsintensive delen av offentlig sektor. Pr dags dato har vi gående en politireform, en kommunal- og fylkeskommunal reform, store og gjennomgripende omstillingsprosesser i helseforetakene.

Hvorfor alt dette bråket om at omstilling er nødvendig? hvorfor kan vi ikke bare fortsette som før?

Den primære, men ikke så tydelig uttalte grunnen, er et nødvendig behov for å slanke offentlig sektor. Det er bred politisk enighet om at offentlig sektor er for stor for å være bærekraftig i fremtiden. Akkurat det faktumet er det ikke så mye politisk bråk om. Det som skiller de politiske fløyene er hvordan dette skal gjøres. Men ned skal det, det bør ingen være i tvil om. For der er ikke noe annet alternativ. Hverken å øke skatter og avgifter, eller sprøyte mer oljepenger inn i økonomien er ikke aktuelle eller realistiske handlingsalternativer. Så da står vi igjen med bare ett alternativ «slanking»

Den sekundære grunnen og som henger sammen med den første, er store endringer i forhold til det «markedet» det offentlige skal betjene. For politiets vedkommende gjelder det endringer i kriminaliteten, for kommunene gjelder det i første rekke store demografiske endringer, for helsevesenet handler det om nokså mange til dels ulike variabler.

Disse to faktorene, penger og «markedsendringer» sett sammen betyr at en skal nedskalere driften samtidig som kompetanse skal endres og utvikles for å møte fremtiden. I praksis krevende øvelser.

Alle kan gjerne ønske seg mer, og kan helt sikkert føre gode argument i marka for det også. Men det er ikke sånn verden lenger fungerer. Og det er lenge siden den gjorde det, kanskje på 60-70 tallet en gang.  Dagens bilde er den tosidige utfordringen som jeg har skissert overfor. For vi som jobber ute i organisasjonene enten det er politidistriktene, kommunene, helseforetakene med videre så betyr det krevende omstillingsprosesser.

Så med det bildet jeg har tegnet her så vil jeg gi Fossen rett i at hun har oppfattet sitt oppdrag korrekt.

Vi har alle fått vår «marsordre» enten som politimester, rådmenn eller direktør for et helseforetak. Den marsordren kommer til syvende og sist fra regjeringen, og den er ikke til å ta feil av. Jeg oppfatter min marsordre på samme måte som Fossen oppfatter sin. Og noe som jeg tror de fleste ledere i offentlig sektor gjør. Det som er utfordring er utførelsen av marsjordren. Og her er det viktig at vi ikke marsjerer tankeløse og ansvarsløse i takt bare fordi vi har fått en ordre. Den dagen vi gjør det er det alvorlig fare på ferde. Skal være forsiktig med hva jeg sier her, men sist vi opplevde det i stor stil er knapt 80 år siden, og vi vet alle hvordan det endte.

Mitt poeng er at i den situasjonen vi står i, så er det svært viktig å ha en åpen og inkluderende prosess som også slipper til de kritiske røstene. I prosesser og situasjoner som dette er valg av retning mer vesentlig enn tempo. Hvis det er dette som er redaktøren sitt poeng så har han naturligvis rett i det. Men jeg kan ikke se at Fossen bommer på dette heller. Jeg oppfatter henne slik at hun kjører nettopp slike åpne prosesser. Hva som blir sagt på disse toppledermøtene har ikke hverken jeg eller redaktøren noen innsikt i. Men vi må formode at politidirektøren ber om en statusoppdatering på ulike dimensjoner som hører en omstillingsprosess til og at politimestrene gir han nettopp det og at det blir lyttet til. For hverken politidirektøren eller politimestrene er tjent med at hele reformen går i oppløsning og over i anarkiske former.

For å dra det siste her i et beslutningsteoretisk perspektiv. Så finnes det er nokså hårfin grense mellom det en kaller rasjonelle beslutninger, politiske beslutninger og anarkiske beslutninger. I offentlig sektor og som er politisk styrt vil en aldri klare å få gjennomført rasjonelle beslutninger. Har en ikke rimelig kontroll på prosessen, her under slippe til de som er berørt, så vil den utvikle seg i anarkisk retning. Og da sitter en igjen med de politiske prosessene. Ikke fordi de er styrt av politikere. Men fordi formålet med en politisk beslutningsprosess er å forsøke å lande den løsningen som de fleste kan enes om. Kalle det gjelde kompromisset. Et kompromiss vil aldri være den «beste løsningen, rasjonelt sett». Men det er det beste en kan håpe på. Når det er sagt, i en politisk beslutningsprosess er det ingen som vil helt ut få det som de vil, og det er fortsatt sjefen som har det siste ordet. Like it or not.

Som en siste linje, finnes det ikke andre og mer effektive måter å gjennomføre endringsprosesser på enn det som blir praktisert i dag? Svaret er ja, det gjør det. Men det er en annen historie som en eventuelt får ta en annen gang.

I mellomtiden så ønsker jeg dere alle lykke til videre i det viktige reformarbeidet dere står i.

Til toppen