Når målet helliger middelet

Ønsket om flere politiutdannede fører til dårlige kvalitet på utdanningen, større belastning på ordinære tjenestemenn og flere arbeidsledige politifolk. Med de tilstandene vi har sett på politiarbeidsmarkedet det siste året frykter vi at også kommende politiutdannede må se arbeidsledighetsdjevelen i hvitøyet.

Publisert Sist oppdatert

Regjeringens løftetil befolkningen i ”Soria Moria II” er tydelig. Bemanningen i politiet skal styrkes. Politidirektoratets rapport ”Politiet mot 2020” redegjør for hvordan. Politihøgskolen iverksatte politikken og gjennomførte i 2009 og 2010 rekordstore opptak til bachelor-studiet. 552 politistudenter gjennomfører i dag sitt praksisår.

Studentene er utvilsomt en ressurs i gjennomføringen av politidistriktenes daglige tjeneste, men utdanning av et så stort antall studenter har også sin pris. I den sterkt pressede ressurssituasjonen som nå preger etaten merkes det at kostnaden for det store antallet praktiserende studenter går på bekostning av utdanningens kvalitet. Neste år skal 720 politistudenter ut i praksis. Enkel økonomisk teori tilsier at den totale kostnaden også vil øke, og samfunnet er på et eller annet område blir nødt til å betale prisen. Det er opp til politikere og politiledere å velge hvilke.

Praksisåret ved PHSer uten tvil det mest formende året i løpet av studietiden ved skolen. Vi bærer vår uniform med stolthet ute blant publikum og lærer yrket vi har valgt gjennom praktisk politiarbeid borte fra skolebenken. De praktiske kunnskapene og erfaringene vi tilegner oss dette studieåret vil i harmonisk samspill med de teoretiske refleksjonene vi gjør oss gjennom første og tredje studieåret danne en solid grunnmur for hvordan vi vil opptre i resten av vår karriere som polititjenestemenn og kvinner. Kvalitet.

Opplæringen i praksisåretforegår i stor grad ved 1:1-veiledning, hvor student og veileder utgjør et makkerpar. Som politistudenter er vi i dag privilegerte som får høste godene av denne personlige formen for veiledning. Våren 2010 utredet en arbeidsgruppe ved PHS en rekke ulike veiledningsmodeller. Arbeidsgruppen konkluderte med at 1:1-veiledningen som i dag tilbys ved PHS bør beholdes, men at alternative veiledningsmodeller bør utprøves. Høsten 2010 ble en ny arbeidsgruppe nedsatt ved PHS i den hensikt å velge ut en alternativ veiledningsmetode for praksisåret, som allerede høsten 2011 skal utprøves i noen få utvalgte politidistrikt. 2:1 er en høyst aktuell modell hvor hver veileder må ta seg av to studenter.

Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT)har tidligere omtalt 1:1-veiledningen ved PHS som god og stiller en rekke krav til utformingen av praksisåret. Kravene fordrer at studentenes læring skal være i fokus og at kvaliteten på utdanningen ikke skal gå på bekostning av blant annet knappe ressurser i distriktene. Prøveprosjektet som iverksettes høsten 2011 kan i høyeste grad anses som et uttrykk for sistnevnte. Det at både POD og enkelte politidistrikter også ytrer ønsker om at PHS skal forsøke alternative veiledningsmodeller enn den pedagogisk fornuftige men kostbare 1:1-veiledningen underbygger påstanden ytterligere. Økningen i antallet studenter tatt opp til bachelorstudiet fra 432 til 720 over to år vil medføre et behov for en tilsvarende økning i antallet veiledere ved 1:1 veiledning. Høsten 2011 er dette kun snakk om et forsøksprosjekt til alternativ veiledningsmodell. Men likefullt er dette et signal om at under den pressede ressurssituasjonen velger våre ledere å sette kvalitet på bekostning av kvantitet.

Flere studenter betyr flere veiledere, som igjen betyr færre antall operative tjenestemenn til ordinær tjeneste ved driftsenhetene. Dagligdagse gjøremål som vakthold, transport, fremstillinger, patruljering mm. må håndteres av de få ordinære tjenestemennene som er igjen på vaktlaget, og belastningen på disse øker. At studentene med veileder fungerer som ressurser i politidistriktet skal det ikke legges skjul på, læring er ofte best gjennom erfaring – og for å lære yrket må vi selvsagt praktisere. Selv om vi studenter utgjør en faktisk ressurs er vi ikke fritt disponible for distriktet. Likevel merker flere studenter til daglig at de befinner seg i en diffus gråsone og at grensene for hvor liten den ordinære bemanning på tjenestestedene strekkes til det ytterste. Når en student til stadighet utgjør halve bemanningen på vaktlaget under kveld eller nattsett har vi vanskeligheter for ikke å se på oss selv som ressurser.

Paradokseti situasjonen nå er at politistudenter i kullet som ble uteksaminert sommeren 2010 var 278 færre enn de som uteksamineres i 2013. Det rekordstore opptaket av 720 studenter ved PHS vil fortsette til regjeringen når sitt overordnede mål med to politi per 1000 innbygger, altså i lang tid fremover. Likevel er det flere fra fjorårets avgangskull som fortsatt søker relevant politijobb. Vi frykter at jobbsituasjonen vil forverres ytterligere dersom ikke flere pb1-stillinger utlyses før neste kull står for tur og vi derfor vil se et voldsomt etterslep av politistudenter uten politijobb de kommende årene. Vi kan ikke godta at en rekke individer er nødt til å sette sin arbeidskarriere og sitt liv på vent. Politiutdanningen er en ferskvare og er nødt til å praktiseres dersom ferdighetene skal ivaretas. Ferdigutdannede, topp motiverte politifolk mister faktisk motivasjon og lyst på en karriere i politiet dersom ikke etaten legger til rette for snarlig ansettelse ved endt utdanning. Mange dyktige tjenestemenn som ellers kunne vært disponible for distriktet som ordinært mannskap blir brukt til kursing og veiledning av studenter. Derfor er heller ikke overproduksjon av politistudenter heldig.

Målet ser ut til å hellige middelet i regjeringens forsøk på å øke politibemanningen i Norge. Det er både et samfunnsøkonomisk og sikkerhetsmessig tankekors at regjeringen i samarbeid med politiets øverste ledere ikke ser ut til å innse konsekvensene av ikke å følge opp iverksatt politikk med tilstrekkelige ressurser. I dette tilfellet risikerer kvaliteten på politiutdanningen å bli dårligere, norske skattebetaleres penger brukes på utdanning av politifolk som ikke settes i arbeid, og færre tjenestemenn er tilgjengelige for å utføre politiets oppgaver. Hvor langt kan grensene strekkes før innholdet i politilovens § 1; ”staten skal sørge for den polititjeneste som samfunnet har behov for” ikke lenger oppfylles?

Politihøgskolen legger i samarbeid med oss studenter ned mye arbeid for å gjøre den nye bachelorutdanningen som tilbys bedre for både nåværende og kommende studenter. Verken jeg eller mine medstudenter vil finne oss i at kvaliteten på studieløpet blir dårligere, eller at kommende kolleger møter skrekksituasjonen og må gå uten politijobb etter endt utdanning.

Powered by Labrador CMS