Det er langt mer ressurskrevende å ha politifolk på jobb om natten enn på dagtid.
Det er langt mer ressurskrevende å ha politifolk på jobb om natten enn på dagtid. (Foto: Politiforum)

Når bør politiet være på jobb?

I kjølvannet av kritikken mot politiets arbeidstider som framkom i blant annet 22. juli-kommisjonens rapport og Politianalysen, har det etablert seg et inntrykk av at politiet ikke jobber når samfunnet har mest behov for det.

  • Endret

Når jeg leste de to utvalgsrapportene fant jeg at kritikken i liten grad var underbygd med annet enn en sammenligning mellom en oversikt som sa at politiet registrerer flest oppdrag nattestid i helgene (helgenettene), og en oversikt som sa at det er flest politifolk på jobb på dagtid i uka (ukedagene).

Men det var visst det en offentlighet, som leter etter enkle løsninger på utfordringene i politiet, trengte for å kunne konkludere. Og ved stadige gjentagelser har mediekommentatorer, lederskribenter og politikere klart å etablere som sannhet at politiet har et styringsproblem når det kommer til arbeidstid. Politilederne fremstilles som unnfallende som ikke tar et oppgjør med sine ansatte (representert ved deres organisasjoner). Mens de ansatte fremstilles som latsabber som helst vil ha fri når befolkningen trenger dem som mest.

Har politiet virkelig et styringsproblem når det kommer til arbeidstid, eller er det rett og slett slik at politilederne (og de ansatte) vet noe som de som leter etter enkle løsninger ikke vet?

Vil redusere arbeidskraften

De fleste vil være enig i at det er bra å ha god politibemanning på helgenettene. Men når er denne god nok? Politiledere som skal fordele knappe politiressurser er tvunget til å foreta en vurdering av nettopp det. Kostnadene må veies mot nytten? Og eventuelt økte kostnader må finne inndekning et annet sted. Og nettopp de betydelig økte kostnader ved å ha ansatte på jobb helgenetter, fremfor ukedager, forsvinner i den tabloide fremstillingen.

Politiansatte får nemlig som alle andre i norsk arbeidsliv godtgjørelser for ubekvem arbeidstid. Det som gir arbeidsgiver størst kostnader er effekten av «omregnet tid» (for hver time som arbeides i tidsrommet 20.00 – 06.00 reduserer ukentlig arbeidstid med 15 minutter), samt økonomisk kompensasjon for natt og helgearbeid.

Om man flytter ansattes arbeidstid fra ukedager til helgenetter reduserer man altså den totale arbeidskraften man har til fordeling, og man får i tillegg en betydelig økonomisk kostnad. Ogfor å dekke inn en slik kostnad vil man i praksis ikke ha mange andre alternativer enn å redusere antall ansatte. Altså reduseres den totale arbeidskraften ytterligere.

I tillegg til konsekvensen av denne reduserte totale arbeidskraften vil en omfordeling fra ukedag til helgenatt selvfølgelig også flytte betydelig arbeidskraft bort fra ukedagene.

Disse konsekvensene vil igjen få konkrete følger for de tjenester som vil kunne utføres på landets politiavdelinger, på andre tider enn helgenettene. Man trenger ikke ha mye erfaring for å tenke seg at det for ordenstjenesten da vil bety mindre tid til proaktivt arbeid, mens det for etterforskningstjenesten vil bety mindre tid til å etterforske det som kalles «hverdagskriminalitet», og således mer henleggelse av slike saker.

Denne konkretiseringen og eksemplifiseringen gjøres for å vise at det å flytte ressurser fra ukedagene til helgenettene har så store konsekvenser at det ikke bør gjøres ukritisk. Og heldigvis gjør ikke norske politiledere det. Men det medfører altså kritikk fra de kommisjoner og utvalg som er satt til å vurdere politiet.

Politiarbeid som aldri registreres

Hvorfor er denne kritikken feil? Antagelig fordi man i sitt arbeid har hatt for stor tro på at et for snevert datagrunnlag gir et riktig bilde av det totale behovet for polititjenester.

Som kjent foretar politiet ingen enhetlig og total registrering av sin aktivitet. Skal man hente ut oversikter over det operative arbeidet politiet utfører, henter man gjerne dette fra PO. Det er imidlertid velkjent for alle i politiet at langt fra alt operativt arbeid blir registrert der. Det er også min påstand at en helhetlig oversikt over behovet for proaktivt politiarbeid (som etter politiloven skal være vår fremste prioritet) i svært liten grad er mulig å hente ut av PO. Man kan altså ha gått i den fella å ha basert sine vurderinger, og skrevet sine anbefalinger, først og fremst basert på registrert etterspørsel etter reaktivt politiarbeid.

I den tabloide fremstillingen av dette forsvinner så politilovens krav om først og fremst å jobbe proaktivt, sammen med informasjonen om kostnadene ved å endre arbeidstid. På mangelfullt grunnlag fremstår dette så som en sterk oppfordring til betydelig omdisponering av ressurser i form av en kostnadskrevende oppbemanning på helgenettene.

Følger man oppfordringen vil man oppnå å tilføre enda mer ressurser for å møte et nærmest umettelig behov for reaktive polititjenester hovedsakelig fra den relativ lille delen av befolkningen som tar del i utelivets gleder og sorger, og det næringslivet som forsyner dem. «Regningen» blir i stor grad sendt til den delen av befolkningen som hadde trengt et proaktivt arbeidende politi resten av uka.

I et større perspektiv vil en slik utvikling være problematisk fordi den vil kunne være et incentiv til å øke målstyringen i politiet. Begynner man å allokere ressurser utelukkende til der det er målt (registrert) et konkret behov, vil dette fungere som en oppfordring til intern konkurranse om å måle og registrere stadig mer, alt i håp om å tiltrekke seg økte ressurser. Men samme hvor mye man måler og registrerer så vil noe være nærmest umulig å registre: Behovet for proaktivt arbeid. Den type arbeid som skal være politiets førsteprioritet.

Målstyring finnes i norsk politi også i dag, men heldigvis har man så langt ikke styrt utelukkende etter slike kriterier, og man har derfor heller ikke brukt store ressurser på å registrere alt man gjør for å forsøke å skaffe seg helhetlig oversikt.

Ledere med kunnskap om etaten

Dette har kanskje gitt oss politiledere med et vurderingsgrunnlag som i større grad er preget av egen kunnskap om etaten, den informasjon de får i sin kontakt med ansatte, publikum og andre interessenter, og ikke minst de verdiene de har med seg.

Når politiledere setter en grense for omdisponering av ressurser fra ukedag til nattehelg er det kanskje nettopp fordi de ser den ikke målbare verdien av at politiet også har bemanning nok på ukedagene til å hjelpe den eldre damen med å komme inn i sin leilighet, oppklare hverdagskriminalitet eller avdekke et narkotikasalg fremfor å ha enda en patrulje på jobb helgenettene for å håndtere et fyllebråk i kebabkøen.

I en etat med en arbeidsform som gjør målstyring vanskelig burde kanskje slike vurderinger og beslutninger verdsettes heller enn å kritiseres. Men det fordrer i så fall at man har større tillit til arbeidsfolkets faglighet, enn til produktene fra de som forsøker å telle noe som ikke kan telles.

Artikkelen er basert på arbeid gjort i forbindelse med studiet Master of Public Administration ved Copenhagen Business School

Til toppen