Medias harselering med privatlivets fred

Når ble det slik at sensasjonslyst kommer foran integritet – er det i konkurransen om vår oppmerksomhet at gråsonen blir stadig videre og videre slik at det meste er tillatt? Og vi som lese – fråtser vi ikke i dette? I sladder? Vel og lenge så lenge det ikke rammer oss selv, naturligvis!

Skal det være slik at bare fordi en stikker nesen frem i det offentlige rom så må man samtidig akseptere å være ”fritt vilt”? Tenker vi ikke inni oss at ”han får som fortjent” eller ”dette må han jo regne med” når vi sitter hensunket i Se & Hør? Er det Sandemoses Jantelov ”Du skal ikke tro…” som fremdeles ligger så dypt i oss (enda så hardt vi forfekter det motsatte – hvem vil vel innrømme noe slikt) eller er det simpelthen ”sladrekjerringen” i oss alle som med dårlig skjult skadefryd nyter at de såkalte ”vellykkede” sliter med de samme problemene som resten av oss og tenker ”nåja, du har vel egentlig deg selv å takke”?

Ville du trukket like lett på skuldrene dersom det var din egen sønn som ringte hjem fordi han var uthengt på forsiden av Se & Hør? Er det slik at fordi noen mennesker har profilerte yrker, som Kristian Valen, der de er avhengig av en viss medieomtale, så rettferdiggjør det at man kan skrive hva som helst?

Hva med alle dem som ufrivillig havner i medias søkelys av en eller annen grunn? Som verken får uttalt seg – etterpå er det jo for sent; hvem bryr seg vel om forklaringer som kommer i etterkant – ”det er jo tross alt ingen røyk uten ild” – eller får mulighet til å komme med innsigelser dersom noen i et anfall av sjeldent god fantasi har spunnet opp en historie som ikke er sann? Og som media naturligvis kaster seg over.

Ta David Beckham og kvinnen som over natten bestemte seg for å fortelle hele verden at hun var hans elskerinne. Var det i det hele tatt sant? Var historien så god at den gjorde kritiske øyne blinde og ”bare måtte” trykkes? Mon tro om den unge damen ikke hadde sin egen agenda? De berømte 15 minutes of fame… Stiler vi aldri spørsmål rundt folks motiver? Og enda verre; hva med Tora og Jonas Bergstrøm-saken? Der media faktisk betalte Tora for å få henne til å gå ut med sin historie! I hvilket navn – rettferdighetens? Hva var formålet? Når ble det viktigere å være først ute med sladder – med sensasjon – med andres ulykke – enn å ta hensyn til folks følelser, deres liv og deres familier? Og når ble personlig tragedie akseptert forlystelse og glede for oss lesere?

Hvor er etikk, moral og integritet – hos media så vel som lesere? Har vi ikke alle et ansvar?

Det ER altså ikke alle familier som takler like greit at deres datter plutselig en dag henger ”lesbisk” på forsiden av Norges største sladreblad, slik jeg selv opplevde en gang i høst. Å forklare besteforeldre, mors venninner, lillebrors venner, kolleger og kjæreste at ”nei, dette er bare oppspinn fra ende til annen”. For mange er det også slik at ”det ville jo ikke stått på trykk dersom det ikke var sant?” For en herlig naivitet.

Da det noen uker senere dukket opp et nytt oppslag i mannfolkbladet Alfa var farsen fullkommen. En profilert partyfikser i hovedstaden slang ut i et intervju at ”pøh, ingen av disse to er lesbiske – jeg har feid over dem begge”, og fikk således utnyttet anledningen til å befeste sitt etter hvert nokså kjente mediehoreri.

Hva i alle dager gjør man når man våkner opp til slike ting? Intetanende, fordi ingen naturligvis har tatt seg bryet med å undersøke om det faktisk stemmer. Er det slik at bare løgnen eller ”historien” er sensasjonell nok så kan den trykkes – uavhengig av om det er sant? Er det ingen lenger som setter spørsmålstegn eller tenker konsekvens? Når gikk media fra å være en formidler av nyheter til å være en ukritisk, skandalesøkende blodhund – ja, sågar noen ganger også både dommer og bøddel – som gjemmer seg bak ”er det virkelig så ille det vi skriver nå så blir vi i verste fall klaget inn for PFU – vi kjører på”? Hvem har vel ork til det når man må drive brannslukking hjemme, overfor familie, kolleger og venner, fordi det tross alt er viktigst å trygge dem man er glad i? Man føler seg maktesløs.

Er det så om å gjøre å selge ”nyheter” for en hver pris? Hvem trodde seriøst at de gjorde prinsesse Madeleine en tjeneste ved å publisere nyheten om at hennes forlovede hadde vært utro? Var det også i rettferdighetens navn? Det må jo ha vært fantastisk å våkne opp den dagen og blir informert om ”tingens tilstand” på den måten. Ikke rart hun rømte landet.

Det trykkes ukritisk, det hentes ikke inn informasjon, de såkalte kildehenvisningene ”etter det Se & Hør erfarer” og ”nære kilder sier” er det altfor lettvint å gjemme seg bak – det er som regel ensbetydende med at ”her har vi ingenting konkret”. Hva er galt med samfunnet vårt når vi kan sitte så selvgode i våre hjem og så inderlig vel godt os, i beste fall ”interessere”, over hva som foregår bak naboens dør?

Jeg har venner som har felt utallige tårer, som ikke har orket gå ut av døren etter å ha blitt hengt ut i forbindelse med en eller annen sak – er det virkelig slik vi vil ha det? Er det fortjent – bare fordi man er profilert eller kjent? Må man da tåle å være skyteskive for alt og alle? Er det massene som er grådige og skal tilfredsstilles eller er det rett og slett det gamle ”den enes død, den andres brød” vi gjemmer oss bak? Er vi så selvgode i vår egen lille verden av vi kan tillate oss å hovere over andres ulykke? Hvordan kan det forsvares at det er greit at media opptrer som de gjør?

Hva gjør du den dagen det hender deg eller noen du er glad i?

Min egen historie er liten sammenlignet med det andre må gjennomgå – både i inn – og utland – men den har vært vond for meg og mine nærmeste. Jeg er sterk, jeg reiser meg, men det er ikke slik for alle. Noen må snart våkne og se på utviklingen! Hvor er det kritiske blikket på hva som er nyheter av offentlig interesse? Hvordan vil det bli fremover når usannheter trykkes – uimotsagt?

Og når ble personlig tragedie og andre menneskers privatliv vår underholdning?