Man holder kjeft til man blir spurt

Samtidig skal vi, dere som er og vi som var, offentlige tjenestemenn, finne oss i en offentlig debatt. Forsvinner den blir det diktatur.

LES DET OPPRINNELIGE INNLEGGET HER!

I dag er heldigvis samfunnet åpnere enn det var tidligere. Men det blir vel på godt og vondt. Det er aldri enkelt å måtte forholde seg til kritikk. Men det blir enklere når vi vet, og aksepterer, at vi alle har forskjellige meninger og syn. Det sees som nødvendig å gjøre Gustavsen kjent med at man i henhold til politiinstruksen er pålagt å varsle. Å varsle = å komme med kritikk.

Med åpne diskusjoner i det offentlige rom som eksempelvis Politiforum vil det åpenbart kunne føre til en bedring. Og det skal i samfunnet være en selvfølgelighet at politiet som offentlig organ må finne seg offentlige debatter. Og i den debatten må, og skal, de ansatte være med. Det er som kjent pressens oppgave å følge med på politikere og offentlige etater/organer. En skal være lykkelig for at en har Politiforum til å skape debatt. Det er tydelig at Politiforum er objektive og gjør et dyktig journalistisk arbeide.

Ser vi på dagens varianter av aviser blir det mindre og mindre debatter. Demokratiet forsvinner i takt med at politiet blir vingeklippet. Dette er ingen tilfeldighet.

Når vi ser hvordan staten endevender en tidligere oppegående politietat og åpenbart lager dårligere løsninger for innbyggerne, er det etter min mening merkelig hvor få som varsler/kritiserer offentlig. En bør ha bak øret at samtidig med dette skjer det kommunesammenslåinger over det ganske land. Dette gjør avstanden fra innbyggerne til det offentlige lenger og mer vanskelig. At dette skjer samtidig med sammenslåinger av politidistriktene er ikke tilfeldig.

Når man følger med i retorikken til politimestre, politidirektører, justisminister, med flere, sier det seg selv at deres underordnete holder kjeft som vi gjorde. Taushet er som tidligere gull – og som tidligere blir det også mer gull på skuldrene. Dette vet folk flest, og holder kjeft!

Når det legges frem forslag om sammenslåing av politidistrikter og fjerning av lensmannskontorer åpnes debatten/møter ved at man må være positive! Ja, positive til statens ønske om å vingeklippe en hel etat.

Vi kan alle språket norsk, og vet at det i dette menes at de forventer at de ansatte ikke skal være negative. Dette er velkjent retorikk og maktmisbruk. Og blir man stemplet som kritiker er man selvsagt negative og ikke positive som anmodet. De som anmoder om dette er overordnete. Da er de tydelige på hva de forventer.

Så varsler man, er man stemplet som negativ. Dette kan ikke bare Robin Schaefer noe om. Men han er tjenestemann av sin tid, og turte ta et skriftlig oppgjør. Hadde ikke han hatt den offentlige debatten i ryggen ville han måtte påregne å sitte på et bøttekott med ansvar for hittede sykler. Det går i riktig retning.

De aller fleste på min alder har sett eksempler på at de som var nikkedukker og alltid enig med overordnete, kunne få særordninger på bekostning av de som var varslere. Ved tidligere Bergen politikammer var sågar dagens morgenmøter mellom fagsjefene og politijurister velkjent som «nikkermøter». En benevnelse som ikke var tatt ut av løse luften. Hadde jeg skrevet dette for 20 år siden, hadde jeg garantert vært innkalt på teppet igjen…! Men som pensjonist nærmer man seg som kjent bleiealder igjen, og kan begynne å ytre seg igjen uten å få juling av samfunnet.

Jeg var en rekke ganger inne på det berømte teppet med klare meldinger om hva som egnet seg å både si og mene. Hold kjeft eller forsvinn. Jeg har også opplevd på 80-tallet, i tidligere Hordaland politidistrikt, å bli innkalt på teppet fordi jeg stemte Frp.

Som ung tjenestemann mente jeg den gang at det partiet var det som var best egnet for å ivareta politiets interesser og innbyggernes interesser oppimot kriminaliteten. Min overordnede inndro sågar ferien min. Men etter en lang samtale hvor jeg lovet å ikke si min mening på lunsjrommet, fikk jeg likevel reise på min planlagte tur til USA.

Polititjenestemenn skal måtte finne seg i at politietaten blir en offentlig gapestokk. Det er ikke enkelt og det føles frustrerende, som Gustafsen belyser. Men slik er det å jobbe i politiet. Når man leser politiinstruksen, er det klokkeklare skriftlige forventninger og krav til politimannen. Underforstått er det også en selvfølgelighet at å varsle er en del av politimannens arbeide. Ja, da er det vel også hjemlet i politiinstruksen å være kritisk til det bestående som ikke er godt nok, da dette er varsling. Blir man ikke hørt innad går man videre til den offentlige debatt. Punktum. Og dette er det journalisters oppgave å ivareta.

Jeg er, og har alltid vært, av «den kritiske typen» til det bestående. Det er nødvendig hvis man ser at noe kan gjøres bedre. Og det kan det hver dag.

På en måte akkurat som deg, Anne. Når man har valgt en jobb hvor det viktigste er å forebygge og deretter etterforske, blir man, ja nesten automatisk, etter kort tid samfunnsengasjert.

Da er det svært merkelig med denne uuttalte forventningen som er gjennomsyret. Man holder kjeft til man blir spurt samtidig som det forventes at man ikke taler i det offentlige rom. Det har dessverre ikke forandret seg. Og slik jeg tolker Gustafsen er hun tydelig på dette…?