Målstyring?

Jeg vil egentlig ikke blande meg inn i politiets liv og levnet – det er ikke min jobb. Men noen tanker dukker av og til opp, og da blir jeg jo litt fristet, likevel.

Forleden kunne jeg høre en politimester uttale seg kritisk på radioen om mål- og resultatstyring av politiet. I og for seg overraskende, siden politimestre er en yrkesgruppe samfunnet ikke lenger hører så mye fra. Men det har, så vidt jeg forsto, blitt stadig mer å rapportere på, som det i dag heter i staten, og stadig flere mål som skal innfris.

Som leder av Domstoladministrasjonen er dette en verden som er meg ganske ukjent. Vi har den store fordelen at vi er uavhengige og ikke styres av noe departement, så vi slipper slikt. Vi har fire grunnleggende oppgaver: Tjenesteyting, styring, utvikling og rettspolitikk.

Vi får årlig noen svært overordnede retningslinjer fra Stortinget. Vi skal bidra til at domstolene jobber med effektivitet og god kvalitet, sikre god kompetanse i domstolene og en del tilsvarende ting som vi nok hadde klart å forstå på egen hånd. Men hvilke strategier vi skal ha, hvilke mer konkrete mål vi skal nå og hvordan vi skal utføre oppgavene våre klarer vi 80 ansatte å finne ut selv. Vi utformer dette i intern dialog og i kontakt med brukerne, ikke med departementet. Og det fungerer da bra.

Her en dag kom jeg til å se på det såkalte tildelingsbrevet til en annen offentlig etat. Det kan være det samme hvilken, men etaten hevder å ha over 200 ansatte, og det er sikkert riktig. Denne etaten har over 19 sider fått beskjed om at den har 6 hovedmål, 23 mål og 35 oppgaver. Det er definert 21 styringsparametere og 6 rapporteringskrav.

Styringsparametere, leser jeg på nettet, måler eller beskriver direkte eller indirekte i hvilken grad virksomheten når sine overordnede mål i en gitt periode (eksempelvis et budsjettår). For hver styringsparameter kan det settes et konkret ambisjonsnivå for hvilke resultater som skal nås i den aktuelle perioden. Dette høres jo i og for seg flott ut. Men at en etat på over 200 ansatte ikke selv skal klare å meisle ut hva de skal holde på med innenfor en gitt generell ramme, er ikke lett å forstå.

Grunnleggende mistillit

Jeg har ikke sett vårt lokale politis tildelingsbrev, men det skal visstnok være enda verre. Litt kan man kanskje lese ut av Justisdepartementets tildelingsbrev til Politidirektoratet. Der leser jeg for eksempel at en styringsparameter er «anmeldt vinningskriminalitet» og at resultatkravet er «nedgang». Det må bety at hvis antall anmeldelser går ned, har direktoratet og politiet lyktes.

En annen styringsparameter er «tilbakefall blant unge lovbrytere», og her er resultatkravet «redusert tilbakefallsprosent». Hvis det viser seg at unge lovbrytere er så dumme at de forgår seg på nytt, til tross for at vi i domstolene har straffet dem, har altså ikke direktoratet nådd sine mål. Og slik fortsetter det, side opp og side ned.

Når jeg leser slikt, blir jeg sittende med en følelse av at de sentrale statsorganene har en grunnleggende mistillit til de som utfører statens oppgaver på et praktisk nivå. Man tror ikke at en operativ fagetat med høykompetente ansatte selv klarer å forstå hva de skal gjøre eller hvordan de skal gjøre det. Det er ikke lett i disse tildelingsbrevene å spore noen tro på at etatsledere utenfor departementene klarer å styre sin virksomhet, prioritere oppgavene og utløse kreativitet og handlingsvilje hos de ansatte.

Er ikke politiloven nok?

Men naturligvis skal vi ha mål for det vi driver med, vi som skal drive statsetater. For meg ser det jo ut som om politiloven sier ganske mye vettugt om det for politiets del. Men det er kanskje slik at dette ikke er nok? Hva vet jeg.

Men kanskje er spørsmålet hvem, på hvilket nivå, som innenfor en gitt generell ramme skal definere mer konkret hva det er vi skal holde på med, nettopp hos oss? Kanskje sikres kvaliteten på det vi gjør og omdømmet best i dialog med brukerne? Og vi skal måles. Men på hva, og på hvor mye? Skjer målingene på en slik måte at de gir rom for en erfaringslæring, også for de som har operative oppgaver?

Jeg har naturlig nok også forståelse for at sentrale statsorganer gjerne vil ha rimelig oversikt over hva vi andre driver på med; det skulle bare mangle. Vi kan ikke ha mange satellitter som svever rundt og finner på ting i ørska.

Men hva trenger man egentlig å vite i Oslo sentrum? Over oss som gjør jobben i staten, sitter en rekke departementer som skal vurdere sine underliggende etater ut fra en hærskare av styringsparametere og vurderinger av måloppnåelse. Det er mulig det er en produktiv virksomhet. Sikker er jeg ikke.

Et av de ord som i mine første år som leder til tider har provosert meg, er ordet «forankring». Alt skal forankres: Hos de ansatte, i ledelsen, i fagforeninger, politisk og i det hele tatt. Men gjennom årene har jeg forstått at det aller viktigste er at de ansatte er med på laget, at de forstår oppdraget, ser helheten, og ikke minst: Har rom for å være kreative.

Og skal så skje, er det nettopp de ansatte som må være med på å definere mål: Hva er våre mål - hos oss - innenfor det samfunnsoppdraget vi har, og hvordan når vi disse målene? Hva kan vi finne på?

Det verste som leder er å prioritere. Det er mye som er viktig, og noen ting er til og med viktigere enn andre. Det ser også ut til at stadig mer blir viktig. Men det er en slags naturlov at når noe prioriteres opp, så må faktisk også et eller annet prioriteres ned. Hvem tar ansvaret for det, eller rettere sagt: Hvem tør å ta ansvaret for det?

Hvilken knusende vanskjebne som er ment å ramme Politidirektoratet og politimestrene dersom unge lovbrytere på nytt stjeler biler eller folk fortsetter å stjele, vet ikke jeg. Men litt kan vi mer lovlydige borgere gjøre for å hjelpe politiet: Ikke anmeld vinningsforbrytelser!