Malplassert unnskyldning

I slutten av oktober 2012 ble det markert at det var 70 år siden de første norske jødene ble deportert fra Norge under Andre verdenskrig. I den forbindelse ble det i massemedia fokusert mye på norske politifolks rolle under denne tragedien.

  • Endret

Folk som fulgte med i denne framstillingen måtte nødvendigvis sitte igjen med det bestemte inntrykk at det samlede politikorps landet rundt enten stilltiende eller aktivt deltok i arrestasjoner og deportasjonen.

Det mosaiske trossamfunn i Norge er flinke til å utnytte slike situasjoner for å fremtvinge beklagelser fra alle hold for jødenes skjebne under Andre verdenskrig. Selvsagt er jødenes skjebne å beklage, og unnskyldninger, sympatierklæringer, medynk og beklagelser har da også strømmet inn både fra statsledere og organisasjoner de siste 60 år.

Da noen for en tid siden skjøt mot den jødiske synagogen i Oslo presterte likevel lederen Anne Sender å gi uttrykk for misnøye med at ikke kong Harald hadde tatt seg tid til å besiktige åstedet. En fornærmelse mot kongen, mener jeg. I samband med den nevnte markeringen i oktober 2012 ble Oslos biskop på NRK TV, under påtrykk både fra programleder og trossamfunnets representant, nødt til å fremsette en slags beklagelse på vegne av Den norske kirke. Enhver med litt kjennskap til historien vet jo at kirken ikke var involvert i deportasjonen av jødene. Derfor ble biskopens unnskyldning malplassert

Like malplassert blir politidirektør Odd Reidar Humlegårds opptreden på TV da han sto frem og ba om unnskyldning på vegne av den norske politietat, for etatens medvirkning til arrestasjonene og deportasjonen av jødene. Med hvilken rett tillater politidirektøren seg dette? Han har ingen rett til å fremsette unnskyldning på vegne av de som utgjorde politikorpsene i 1940 eller 1942, heller ikke på vegne av de som representerte politiet i 1950, og slett ikke på vegne av de som utgjør dagens norske politi i 2012. Så langt jeg vet, har ikke Politiets Fellesforbund ennå funnet det nødvendig å protestere mot politidirektørens utspill.

Det historiske faktum er at mange av politiets embeds- og tjenestemenn var medlemmer av NS alt før 9. april 1940. Både disse og deres kolleger, som ikke var medlemmer, søkte den aller første tiden etter okkupasjonen å fortsette i etaten. Ja, det var egentlig ikke mulig å slutte med mindre man hadde spesiell grunn, eller at man forlot landet. Det er derfor ikke grunn til sterk kritikk av politietaten så langt i okkupasjonshistorien.

Det er nødvendig å være klar over at det var Reichskommisar Terboven som den 25. september 1940 utnevnte 13 kommissariske statsråder, deriblant politiminister Jonas Lie. Det ble politiministerens oppgave å omorganisere politiet. Dette brukte han ¾ år på slik at det den 1. juli 1941 fremsto en helt ny politietat tilpasset okkupasjonsmaktens ønske.

Etter den tid eksisterte det ikke en norsk politietat etablert av norske myndigheter. De politifolkene som var i tjeneste 9. april 1940, enten de nå var medlemmer av NS eller ikke, var på mange måter fanget i systemet. I tillegg hadde det kommet en rekke nye mannskaper som hadde sett en mulighet for å komme inn i politiet. Det er viktig å ha klart for seg at de fleste av disse ikke hadde annet ønske enn å utføre vanlig polititjeneste. Det første kurset for nye politifolk i Kongsvinger talte 280 deltakere, men bare 40 prosent av disse var medlemmer av NS.

Det kan neppe herske tvil om at flertallet i politikorps landet rundt gjennom krigen besto av «gamle» tjenestemenn og et stort antall av de nytilsatte der begge grupper hadde lite til overs for den «nye tiden». Hva Statspolitiet angår var saken en annen. Lederen for denne enheten Karl A. Marthinsen forlangte nemlig NS-medlemskap og full underkastelse av alle som skulle tjenestegjøre der. Han ville ha «folk som ikke bare var medlemmer av det statsbærende partiet, men virkelige kjempere som med liv og sjel ville gå inn for oppgavene». Det viste seg også at det ikke ble enkelt å fylle rekkene i Statspolitiet, og heller ikke i Grensepolitiet. Tar vi Narvik som eksempel hadde distriktet 18 tjenestemenn i april 1940. Bare to av disse gikk over til Statspolitiet.

Da krigen var slutt ble alle tjenestemenn som hadde gjort tjeneste under krigen gransket. Det politietaten da satt igjen med, etter at de uønskede var luket ut, var en god del av førkrigsgenerasjonen samt et ikke ubetydelig antall av de tjenestemenn som ble tilsatt under okkupasjonen. Vi som begynte i politiet de første årene etter krigen fikk derfor gleden av å ha som veiledere og kollegaer folk som hadde gjennomlevd en særdeles vanskelig tid, som ikke minst hadde gått ut på å redde både jøder og andre som sto i fare for å bli trakassert.

At de ble nødt til å takle situasjoner og oppgaver som vel de fleste politifolk vil betakke seg for, berettiger verken politidirektøren eller andre til nærmest å gjøre dem medansvarlig for okkupasjonsmaktens «Endløsung». Et par eksempler kan anskueliggjøre dette. I «Politipensjonisten» nummer fire 2012, fikk vi beretningen om politiførstebetjent Erling Mjaaland som ble beordret til å delta i arrestasjon av jøder i Oslo denne skjebnesvangre oktoberdag i 1942. Ved kløkt og smidighet klarte han å utvirke at flere jøder fikk unnslippe.

Hans Egil Fiane var politimester i Troms og medlem av NS alt før krigsutbruddet. Som følge av Jonas Lies nyordning ble Fiane utnevnt til politipresident for de tre nordligste fylker. Han spilte kortene så godt at han i 1946 ble frifunnet for landssvik av en enstemmig Tromsø byrett. Retten bemerket at «Fiane har gjort gangs dåd for landet ved at han i sin daglige gjerning konsekvent fulgte den linje, såvidt mulig å hindre overgrep fra NS og tyskernes side og støttet nordmenn og norske interesser». Der finnes nok mange lignende eksempler.

Man kan med god grunn spørre: På vegne av hvilken politietat er det politidirektøren fremsetter unnskyldning overfor det mosaiske trossamfunn i Norge, for den skjebne de norske jødene møtte? Hvordan kan det ha seg at polititjenestemennenes organisasjon kan la slikt gå upåtalt hen? Skaden er skjedd, så det er ikke mye vi kan gjøre med det, men politidirektøren bør få vite at slike soloutspill ikke vil bli tolerert, særdeles ikke i en tid der politiet ellers melder om sviktende tillit i folket.

I den grad det er brukt sitater i denne artikkelen henvises det til boka «Narvik politidistrikt – Historisk utsyn 1700-2001» der opprinnelige kilder er oppgitt.

Til toppen