Kjører alene hjem til kriminelle med dårlige nyheter

En Ford Mondeo kjører gjennom Oslo sentrum. I bilen sitter Bjarne Ellingsen. Han er på vei for å oppsøke en mann ikke har svart på henvendelser fra Kriminalomsorgen om at han skal møte til soning, og som ikke har fått beskjed om at han skal møte i retten.

Ellingsen er helt alene. Mannen han skal finne er anmeldt 93 ganger tidligere for blant annet vold, narkotika og besittelse av våpen.

– Den informasjonen sier oss noe om hvordan vi bør gå fram. Det er viktig å ha i bakhodet at jeg er alene. Det er ikke bare tut og kjør, sier Ellingsen.

Han jobber som stevnevitne på Stevnekontoret i Oslo politidistrikt, et av landets største helsivile kontor. De rundt 30 ansatte har ansvar for å forkynne tiltalebeslutninger, vitnestevninger og andre dokumenter til hovedstadens innbyggere. I tillegg bistår de andre instanser, som Statsadvokaten, Kriminalomsorgen og andre politidistrikter, med å få forkynt dokumenter for folk som befinner seg i byen og som de ikke når fram til på annet vis.

– Mitt uoffisielle snitt er på 14 adresser daglig, forteller Ellingsen når han kommer ut fra mannens bopel.

Møtet endte med signerte dokumenter og et håndtrykk. Nå snirkler bilen seg oppover den snødekte Holmenkollåsen, der en ung mann Oslo statsadvokatembeter har stevnet som vitne bor.

– Vi ser at det er litt lite kjent blant politifolk hva vi gjør. Ordenspatruljer vi møter reagerer for eksempel på at vi kjører alene, og de kjenner ikke så godt til hverdagen vår, forklarer Ellingsen.

Må være kreative

De fleste stedene i landet er det politifolk som tar seg av forkynnelsene. Men saksmengden i hovedstaden krever et eget Stevnekontor. Totalt forkynte Stevnekontoret 16.441 oppdrag i fjor. Mesteparten ble forkynt via brev og av saksbehandlere som jobber inne. Nesten 2500 oppdrag ble forkynt personlig av stevnevitnene i utetjenesten, der Ellingsen jobber.

Ivana Golub er en av to kontorsjefer på Stevnekontoret. Hun forteller at det i fjor var rekordfå utsettelser av rettssaker som følge av at tiltalte ikke ble stevnet. Det betyr at Stevnekontoret har gjort jobben sin.

– I fjor ble bare 4,7 prosent av rettssaker utsatt som følge av at vi ikke fikk tak i tiltalte. Det er langt lavere enn tidligere år, forklarer Golub.

Hun beskriver en hverdag der de ansatte må være kreative for å nå fram til personer de skal forkynne dokumentene for.

– Man må kunne slå om tonen i stemmen på direkten når man snakker med folk. Kanskje spille litt på det psykologiske. Vi ønsker å komme på godfot med menneskene vi kontakter og treffe nerven hos dem. Og vi forkynner til alle typer mennesker, i alle typer livssituasjoner. Derfor gjelder det å sette seg inn i situasjonen til de man skal kontakte på forhånd, sier Golub.

Den daglige kontakten mellom Stevnekontoret og ulike personer og miljøer mener hun det er viktig at politifolk benytter seg av – i større grad enn de gjør i dag.

– Hvis vi kjenner til hverandres arbeidsoppgaver og sterke sider kan vi benytte oss bedre av hverandres ekspertise og spisskompetanse. Da kan vi effektivisere hverdagen maksimalt. Vi er nødt til å ha et gjensidig godt samarbeid med alle leddene, både etterforskere, politiadvokater og tingretten, for at ting skal gjøres optimalt, mener Golub.

Hun understreker at mange politifolk allerede har god kontakt og benytter seg av kunnskapen til de sivile på Stevnekontoret. Men Stevnekontoret kan også hjelpe med mer informasjon som politiet kan ha nytte av.

– Vi loggfører all informasjon vi sitter på. Vi vet om dører og oppganger, og legger merke til detaljer som for eksempel klistremerker på dørene. Sånn lærer vi å vite hvor folk er. Informasjonen kan bistå etterforskere eller politipatruljer på jakt etter personer. Ved å spørre oss om informasjon, kan man unngå unødig bruk av ressurser og utsettelser, sier Golub.

Sikrere med en hyggelig tone

Sør-øst i Oslo tar Mondeoen av fra E6. Ellingsen i utetjenesten skal besøke en mann han har lovet å hjelpe. Foreleggene har hopet seg opp og mannen har ikke lenger oversikt.

– Å hjelpe ham vil skape orden i livet hans, og det skaper orden hos oss også, når vi får samlet og gjort ferdig sakene.

Mannen er hjemme. Ellingsen blir med inn i gangen, noe han ellers er forsiktig med. Inne i den rotete leiligheten sitter det også en annen mann og en ung kvinne. Mannen Ellingsen besøker er pratsom og oppgitt over foreleggene på flere titusener kroner han har fått.

Etter en stund henter han en kniv. Bare en meter unna Ellingsen fikler han med den. Han vil ha svar på om han får tilbake den kniven politiet har tatt i beslag.

– Nå må du huske at jeg ikke er politimann, sier Ellingsen til mannen.

– Og nå legger du bort kniven, legger han til rolig.

Når Ellingsen og de andre stevnevitnene er ute på forkynningsoppdrag har de på seg vernevest. De har også med seg terminal og de kan ha pepperspray. Men det viktigste av alt er kommunikasjonen.

– De kriminelle vet som regel at Stevnekontoret ikke er politifolk. Det kan det ligge trygghet i. Av og til kan vi opplyse om det selv også dersom det kan gjøre det tryggere, forteller Ellingsen.

– Og vi vil ha den hyggelige tonen. Det handler om hvordan vi selger inn at vi vil ha kontakt. Jeg tror det er viktig å bygge tillit i telefonen på forhånd. Vi bruker for eksempel fornavn og presenterer oss med hvor vi kommer fra.

Saksbehandlerne gjør også en grundig informasjons- og sikkerhetssjekk på personene som utetjenesten skal oppsøke på forhånd. På den måten får de oversikt over hvem de har å gjøre med. Det har resultert i svært få tilfeller hvor stevnevitnene er utsatt for uønskede hendelser.

– Man kan telle på én hånd hvor mange tilfeller det finnes av vold og forulemping de siste 15 årene.

– Felles kontaktpunkt er viktig

Kontorsjef Ivana Golub mener at de sivile har mulighet til å komme tettere på enkeltmenneskene enn politifolk har.

– Politifolk har autoritet og representerer i større grad distriktet. For oss er det ingen skam å snu. Eller vi kan ta oss tid til å snakke en halvtime. Det er dette som gir kompetansen hos de sivile på Stevnekontoret, som også politifolk kan benytte seg av, mener Golub.

Vegard Monsvoll, leder i Sivilutvalget til Politiets Fellesforbund, er enig i at kontakten mellom de sivile og politifolk bør være god.

– Man bør være flinke til å ha felles kontaktpunkt. De sivile kan for eksempel møte opp på paroler etter nattens hendelser og bistå med informasjon, mener Monsvoll.

Han mener kontakten bør gå begge veier, og at sivile, politifolk og ulike fagmiljøer bør møte hverandre.

– Det er bra at de sivile vil synliggjøre det de gjør. Det er lett å sitte på sitt eget kontor og tenke at det er ingen som bryr seg. Men dette er et eksempel på at det er bra at politiet har en bred kontaktflate mot publikum. Da kan mest mulig informasjon tilfalle politiets kjerneoppgaver, sier Monsvoll.

Ellingsen i Mondeoen nærmer seg fullført arbeidsdag. Personene han ikke har fått tak i legger han til kjøring for kveldsskiftet. Stevnekontoret er kun en liten del av Oslo politidistrikt. Likevel håper Ellingsen i alle fall på en litt mer synliggjøring av jobben de gjør.

– Jeg krever ikke en egen post på Statsbudsjettet for oss 7-8 som jobber i utetjenesten. Men vi må jobbe mye på egenhånd for å tilegne oss kunnskap og kompetanse. Og det i en jobb der vi sjelden forkynner positive ting for folk i en vanskelig situasjon.

Ellingsen håper kontoret kan være litt mer synlig i det store bildet. For jobben som gjøres er viktig, mener han.

– Grunnen til at vi kjører rundt er jo for å ivareta rettssikkerheten.