Kjeft som virkemiddel

Som operativ politimann erfarer man etter hvert at ikke alle mennesker er mottakelig for en høflig og åpen tilnærming. Noen mennesker oppfatter endog dette som et tegn på usikkerhet og svakhet fra politimannens side.

En kan lett komme i skade for å gjøre andre kollegaer en bjørnetjeneste, hvis en slik oppfatning ukontrollert får leve videre etter et møte med politiet i en ordensmessig sammenheng.

Samfunnet er ofte best tjent med at en konsekvensregulerende monolog presenteresfor mennesker som befinner seg utenfor den pedagogiske rekkevidde, framfor å prøve å fekte seg gjennom en alkoholtåke i forøk på en dialog med slike.

Bestemt autoritær opptreden gir bemerkelsesverdig ofte den beste løsningen, forutsatt at en har den nødvendige oversikt.

Det hadde jeg ikke akkurat en lørdagskveld da jeg som ung hundefører satt som pikett mens vi suste utover Sandviken bak bryggen i Bergen. Vis a vis Mariakirken lå det den gang en kebabsjappe. En god gjeng med unge menn i svarte frakker sto samlet utenfor sjappen. De var tydelig på vei til byen, og bar preg av å ha vært på et langvarig vorspiel.

En av dem sto med forplantningsorganene sine i hendene mens han rettet en kraftig urinstråle oppetter veggen på serveringsstedet. Selv om vi nærmest var i utrykning til et annet oppdrag, fant min eldre kollega det påkrevd å justere inn guttene litt. Han svingte raskt inntil fortauskanten.

Jeg rullet ned vinduet og leste situasjonen som unge studenter med høy promille. Her var det verken tid eller rom til noen langvarige dikkedarer. Jeg ba synderen komme bort til bilen.

En annen av guttene kom da bort og ville si noe, men ble bedt om å trekke tilbake. Men han ga seg ikke. Jeg lot da restene av den gamle sersjantrøsten min fra 80-tallet buldre ut av bilvinduet. Som forventet førte dette til at vedkommende prompte trakk tilbake inn på fortauet der han ble stående i rett med hånden opp som en skolegutt.

Riktig mann innfant seg også øyeblikkelig ved bilvinduet.

Jeg ga ham da en lekse om det smålige ved sin handling og mulige konsekvenser ved slik opptreden. Hans forsøk på «men», «skulle bare» og «har ikke», ble bryskt avbrutt. Han sto tilslutt i rett han også, og lovte at han aldri under noen omstendighet skulle lure sine edlere deler ut i friluft i bebygd område, selv etter mørketsframbrudd.

De skulle forbli i buksen for all framtid, og aller nådigst kun tas fram innomhus hvis hensikten var å bringe slekten videre. Han skulle også slutte med snus og huske på bursdagen til moren sin i all framtid. Synderen skulle i det hele tatt begynne et nytt og bedre liv og begynne å samle på frimerker igjen.

Jeg anså oppdraget som løst, da den unge mannen åpenbart hadde skjønt tegningen. Jeg var begynt å rulle igjen vinduet da han som sto på fortauet med hånden opp, som i en skoletime, forsiktig spurte om han nå kunne få si noe.

Som den snille politimannen jeg egentlig er, måtte han jo få lov til det, nå når ting atter var brakt i skjønneste orden. Han sa: «Unnskyld overkonstabel, men det var altså jeg som pisset på veggen – og ikke han!».

Guttene så humoren i det hele, og kollegaen min flirte godt når vi hastet videre. Han hadde mye moro med å fortelle historien videre til andre.

Til toppen