«Kjære politikere. Er ikke vi like mye verdt som dere?»

Kjære politikere.

I mange år har vi passet på dere. Vi har fulgt dere på reiser, sett dere klippe snorer, sett dere møte andre statsledere og hørt på deres taler om det meste som har offentlighetens større eller mindre interesse. Helt upolitisk har vi vært like lojale, enten dere har representert høyre eller venstre side av politikken i vårt lille demokrati. Vi har også passet på våre kongelige, og andre kongelige som har kommet på besøk. Blant hurraropende barn med norske flagg har vi beveget oss for å passe på dere.

Vi tror dere er fornøyd med jobben vi har utført.

Dere har vært fulgt av dedikerte politifolk som, i ytterste konsekvens, vil kunne være nødt til å kjempe med sitt liv som innsats for at dere skal være trygge.

Aldri har vi hørt en eneste klage på bevæpning når dere skal passes på. Uansett hvilket politisk tankegods dere har båret på, eller hvilke meninger dere har brakt til torgs. Vi har vært der, vi har passet på dere, vi har vært til å stole på.

Stoler dere ikke på oss lenger? Når vi nå skal bruke de samme våpnene til å passe på den befolkningen som har valgt dere. De som applauderer talene deres. Er ikke DE like mye verd som dere? Er ikke VI like mye verd som dere?

I det siste året er det vi som er utsatt for trusler. Noen ønsker å angripe oss, skade oss, endog drepe oss.

Som et naturlig mottrekk mot disse truslene, har vi fått tillatelse til å bevæpne oss i den daglige tjenesten. Dette er ikke fordi vi synes at det er veldig stas å gå med våpen. Det er et resultat av at truslene mot norsk politi er vurdert til å være av en slik art at det er nødvendig at vi bevæpner oss.

Regelverket som styrer bruken av våpnene, er veldig strengt, og ligger hele tiden til grunn for våre handlinger. Vi har intensivert treningen, slik at vi er enda bedre skikket til å håndtere våpnene.

Et angrep på politiet, er også et angrep mot det demokratiet dere og vi representerer. "Ulempen" med et angrep på politiet, er at det sannsynligvis finner sted i det offentlige rom. Her er det som regel publikum til stede. Følgelig vil et angrep på politiet også kunne ramme publikum.

Vi er nå ved saken kjerne; TIDEN vi har til å reagere mot angrepet. Ved et slikt angrep, teller hver minste del av hvert enkelt sekund.

Den raskeste løsningen, er at vi går med våpenet ladd. Det er det som ligger til grunn for all vår trening. Det gir oss den beste muligheten til å kunne forsvare oss selv og det publikum som er til stede. De vi er satt til å tjene.

Ved å gå for løsninger som skal sukre den bitre pillen som heter "midlertidig bevæpning", settes publikums og vår sikkerhet i fare.

Den siste løsningen går på å skille ammunisjon og våpen. Vi skal bli et "ubevæpnet bevæpnet politi". Dette er en uheldig løsning av to grunner;

1. Det tar lengre tid å få avfyrt våpenet,
2. Våpenet blir svært utsatt for skader. Når det skal brukes, kan det vise seg å være ute av funksjon.

Jeg er overbevist om at dere som politikere ikke anser dere for å være mere verd enn oss eller deres velgere. La oss derfor få beholde den midlertidige bevæpningen til det blåses "faren over", selv om det kan ta tid. La oss likeså få fortsette med ladd våpen. Det er, tross alt, det sikreste for oss og publikum.

Vi registrerer og forstår at det stilles spørsmål vedrørende en "langvarig midlertidighet". I utgangspunktet er vi ubevæpnet, noe vi i mange år har flagget med stolthet. Det at vi nå befinner oss i en situasjon hvor det foreligger en konkret trussel om å angripe politifolk, kan ikke møtes med naivitet. Ingen av oss kan si hvorvidt den midlertidige bevæpningen faktisk har motvirket angrep, men det motsatte kan heller ikke sies.

Gjennom media kan dere få inntrykk av at det faller mange vådeskudd. Pr. i dag er det registrert tjueto vådeskudd. Sett i forhold til de hundretusener av ganger vi har bevæpnet og avvæpnet oss gjennom det siste året, er det knapt en promille av tilfellene hvor det har falt ett vådeskudd. Det er selvfølgelig tjueto tilfeller for mange, men vi etterstreber kontinuerlig å bli bedre.

Det paradoksale i denne spissformulerte vinklingen av problemet, er det politiske karrieremennesket. De politikerne som i dag roper høyest mot at vi skal være midlertidig bevæpnet med ladd våpen, kan en dag oppleve å inneha en ministerpost som gjør at vi må passe spesielt på dem. Vil de da klage over vår bevæpning?

Vis oss den tilliten det er å la oss bære våpnene på en måte som vi mener er faglig forsvarlig, så skal vi fortsette å vise oss tilliten verdig. Vi representerer deres, deres velgeres, og demokratiets trygghet.