Jeg er en stolt politikvinne

Jeg er en politikvinne som er utrolig stolt av yrket mitt. Jeg er stolt av kollegaene mine som gjør sitt ytterste for at vi skal gjøre jobben vår.

Publisert Sist oppdatert

Jeg kjente at når alle rapportene etter 22. juli kom, ble jeg glad. Endelig var det noen som satte fingeren på en del av de tingene vi med «støvlene på» har sagt i mange år.

Hva er det som får hovedfokus og de feteste typene? Jo, det er de som har «støvlene på». Fokuset var på de to på bryggen, de i den røde båten, og de to operasjonslederne i Oslo og Buskerud. Dette var kollegaer som gjorde så godt de kunne, og med et inderlig ønske om å lykkes. De ville vise at vi er der for publikum. De gjorde alt de kunne, med de ressursene de hadde.

I Oslo fikk operasjonsleder beskjed om at det måtte trykkes på den store røde knappen. En kan se for seg en stor rød knapp, Vi har ingen stor rød, vi har 17 små. Under øvelse Agder brukte en person 40 minutter å trykke på den såkalte «store røde knappen».

I alle store og spesielle hendelser har vi en operasjonssentral som føler fortvilelsen over at de vet at det vil ta lang tid før politiet er på åstedet. Det er mannskapet i patruljen som føler fortvilelsen over at de vet at det vil ta lang tid før de er framme. Selv om de kjører utrykning og det remmer og tøyler holder i utrykningsbilen, som har rundet 250.000 kjørte kilometer.

Vi gjør så godt vi kan med de ressursene vi har, og vi har et inderlig ønske om å lykkes. Det er vel oftere og oftere at vi føler at vi ikke strekker til tross for at politiet blir tildelt mer og mer penger på statsbudsjettet. Det var jo stor glede sist år at vi fikk tildelt mange stillinger. Agder fikk 10 stillinger. Det vil si omtrent 1,1 mann mer på jobb i døgnet.

Når jeg sitter på operasjonssentralen og får inn en nødmelding, og samtidig ser at nærmeste patrulje er en time unna, kjenner jeg på den maktesløsheten som kommer når publikum roper om hjelp. Jeg har sittet i patruljebilen og kjent på følelsen, jeg vet at det er noen som trenger hjelp. Selv om jeg kjører det jeg kan for å nå raskt fram, føles det som om jeg står stille.

Jeg forstår publikum som skjeller oss ut fordi vi ikke kommer, eller kommer for sent. Men vi gjør så godt vi kan med de ressursene vi har. Går det galt, er det likevel vi med «støvlene på» som det blir satt fokus på, og som får kritikken.

Jeg savner at det stilles spørsmålet: «Hvem har bestem at vi skal ha dagens beredskap?»

Ja, det enkle spørsmålet er nettopp det: «Hvem har bestemt?»

Det er ikke de med «støvlene på» som har bestemt. De på operasjonssentralen har heller ikke bestemt. Men det er vi som skal være der for publikum, og det er vi som skal svare når de ringer. Hvor er den gravende journalisten som spør: «Hvem har bestemt at det er slik vi skal ha det?»

Jeg savner at de som gir oss rammene, faktisk forstår og ser hvordan vi har det. Jeg savner at det stilles spørsmål om hvorfor det går som det går.

Jeg savner spørsmålet: «Gjorde dere så godt dere kunne?»

Dette spørsmålet stiller jeg meg ofte på jobb, gjorde jeg så godt jeg kunne? Svaret mitt er som regel: «Ja, jeg gjorde så godt jeg kunne under de forutsetningene og rammebetingelsene jeg hadde».

Jeg føler nå at politiet får et spissere hierarki med større avstand til de med «støvlene på». Jeg kan forstå øverste ledelse at de i en beslutningsprosess vil ha færre å forholde seg til. Men husk avstanden blir større til de med «støvlene på».

Det som kanaliseres fra de med «støvlene på» endres for hvert ledd det passerer. Jeg håper at våre ledere tar seg mer tid til møte oss, og høre hvor «støvlene trykker».

Uansett hva som skjer i framtiden så ønsker jeg at publikum, media og våre ledere skal huske: Vi gjør så godt vi kan med de ressursene vi har, vi ønsker å lykkes.

Hilsen en stolt politikvinne, som er stolt av jobben sin, og ikke minst alle de flotte kollegene jeg har.

Powered by Labrador CMS