Ingen må være så ekstremt naive å varsle om noe som helst

Hvorfor i all verden skal ikke politiansatte eller for den saks skyld andre ikke varsle om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen?

  • Endret

Tidligere tingrettsdommer Tor Langbach i Trondheim, avsluttet sitt innlegg «Vi trenger djevelens advokater» i Adresseavisen den 31. mai (innlegget ligger bak betalingsmur) med å inkludere varslerne i kategorien «djevelens advokater». Han henviste så til Monika-saken i Bergen og varsleren Robin Schaefer. I forbifarten nevner Tor Langbach at det «kostet ham mye», men «han ble heldigvis hørt til slutt».

Ingen er vel i tvil om at det som Schaefer gjorde var rett både etisk, moralsk og ikke minst politifaglig. Det må vel i slike tilfeller nesten påligge den enkelte ansatte en varslingsplikt. Eller vent litt…samtidig som jeg leser Tor Langbach sitt innlegg vet jeg at Politiets Fellesforbund har gått ut med en advarsel til sine medlemmer om ikke å varsle om kritikkverdige forhold etter blant annet denne saken.

Da skurrer logikken for meg. Hvorfor i all verden skal ikke politiansatte eller for den saks skyld andre ikke varsle om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen?

Glir inn i Judas-rollen

Når varsleren står frem, slik Robin Schaefer gjorde, blir han hyllet i øyeblikket. Deretter skjer det noe underlig, og veien fra å bli betraktet som en helt til trinnvis gli inn i rollen som arbeidsplassens «judas» er svært kort.

Det er ikke tvil om at en slik varsling har betydning for omdømmet til arbeidsgiveren, og også for etaten. Slike saker og tilsvarende varslingssaker stiller altså forvaltningsetater, offentlige selskap og ikke minst myndigheter i et forlegent lys. Det er bare å ramse opp selskaper og etater som Yara, Statoil, DnB, Telenor og Drammen kommune. Listen er lang, og blir sikkert lengre.

Vi ønsker ikke å erkjenne at slike forhold kan inntreffe i Norge, og ganske så fort begynner jakten på syndebukken. Hvem andre enn varsleren kan det bli? En illojal ansatt, som ikke forstår hvilke konsekvenser han har utsatt sin arbeidsgiver for.

Ansett som illojal

For det er nettopp det en varsler blir ansett som: Illojal. Etter som tiden går skifter fokus fra det kritikkverdige forholdet til personen, og da varsleren. Man glemmer fort den egentlige årsaken til at en varsler velger å stå frem, spesielt offentlig. Derimot husker man varsleren, både med navn og ikke minst som «en illojal» ansatt.

Dette får ofte følger for den ansattes videre karriere. HMS-sjefen i tidligere Hordaland politidistrikt, som bisto Robin Schaefer, fikk ingen av alle de jobbene han søkte på etter denne varslingssaken. Det er åpenbart at han ble identifisert med «varsleren», og slike folk er ikke ønsket noen steder. De anses som ukontrollerbare, illojale og innehar ikke tillit i noen deler av de etablerte systemene.

Videre får dette selvsagt følger for varslerens helse. Det er ikke til å unngå at varslere opplever følelsen av at andre anser dem som illojale, svikefulle og at de mister enhver tillit i de organisasjoner de arbeider. Det er en stressende situasjon både for dem selv og de nærmeste. Helsen blir definitivt påvirket, og det bekreftet også Schaefer.

Står alene

I tillegg står de svært ofte alene, for hvem i all verden ønsker å bli identifisert sammen med en slik person. I alle fall ikke før saken er avgjort. Det er redsel for systemet, som preger situasjonen.

Varslere er på papiret beskyttet gjennom arbeidsmiljøloven. Hva hjelper det når arbeidsgiver enkelt kan bruke sin styringsrett ved å frata en varsler arbeidsoppgaver, stilling og ved en nedbemanning eller ved en avtale om avslutning av arbeidsforholdet ganske enkelt tippe vedkommende rett ut?

Dette vet arbeidsrettsadvokater, og det er ikke uten grunn at svært få arbeidsrettsadvokater vil anbefale sin klient å varsle noe som helst om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen.

Så lenge både samfunnet, arbeidsgivere, myndigheter og for så vidt de fleste ikke finner plass til varslere, så må ingen være så ekstremt naive å faktisk varsle om noe som helst.

Det må en holdningsendring til først, og varslere må vernes på en helt annen måte enn i dag.

Innen stat burde det være mulig å sikre varslere et rettsvern i form av stillingsvern eller i det minste en lønnsgaranti om varslingen viser seg å ha substans. Så spørs det bare om det er politisk vilje til å endre dette. Det ligger hos Stortingspolitikere, og må sees i sammenheng med blant annet «nulltoleranse for korrupsjon og misligheter». Uten bedre vern av varslere, vil man aldri nå slike mål.

Tor Langbach har rett i at vi trenger varslere, men kostnaden for den enkelte varsler er altfor høy, slik de blir ansett både internt og eksternt; ikke som «djevelens advokat» men bare en «ynkelig judas». Det vil si en forræder.

---

Innlegget har tidligere vært publisert i Adresseavisen

Til toppen