Ikke fornærmet, men forbannet

En kar fra Tverrelvdalen utenfor Alta, som for øvrig var skiferarbeider, var temmelig oppgitt etter at han var blitt utsatt for det tredje innbruddet i steinbergshytta i løpet av den siste måneden.

Han møtte opp nede på lensmannskontoret i Bukta, og tok tilhold foran skranken i andre etasje.

Fra mitt kontor hørte jeg en oppgitt mannsstemme som jeg drog kjensel på. Han spurte kontordamen om han Sætermo var på jobb hvorpå, damen ba ham vente mens hun undersøkte. Min kvinnelige kollega kom inn på mitt kontor, spurte om jeg var ledig fordi det var en oppgitt mann som ville snakke med meg. Jeg ba kollegaen om å vise mannen frem til mitt kontor. Mannen kom inn og satte seg ned. Han virket sint, men stålsatte seg fordi han kjente tross alt meg.

«Du skal høre det Sætermo, at æ nå har hatt tre innbrudd i steinbergshytta min i løpet av noen få uker. Æ har fått et papir på lensmannskontoret etter det første innbruddet. Æ holder på med å fylle ut papiret (snaranmeldelsen), men æ vet jo ikke ka ordet «fornærmede» betyr.»

Jeg fikk roet sambygdingen min ned og kaffe ble servert. Etter hvert så falt det på sin plass å forklare herren den straffeprossesuelle betydning av status fornærmede i anmeldelsen, samt de rettigheter han hadde.

Han fikk nærmest kaffen i vranghalsen i det han uttalte særdeles oppgitt tilbake.

«Du Sætermo, æ har nå hatt det tredje innbruddet på kort tid. Mye av utstyret mitt er stjålet samt ytterdøra ødelagt i hytta nok en gang. Æ e jo ikke fornærma, æ e forbanna - ordentlig fly forbanna!»

Til toppen