Hvordan bruker vi politianalysen?

Politiet som samfunnsinstitusjon

Utvalget understreker at politiet utfører en del av statens funksjoner som er av grunnleggende betydning både for den enkeltes sikkerhet og for utviklingen av et lovlydig og velfungerende samfunn. Politiet skal forebygge og bekjempe kriminalitet, samt skape trygghet for befolkningen. Politiet ivaretar en sentral del av statens funksjoner og samtidig skaper det gjennom sin virksomhet staten.

Det er gjennom håndteringen av hverdagens oppgaver og dilemma at meningen med begrep som åpenhet, toleranse, likhet og rettferdighet skapes – og gjenskapes i vårt samfunn. Når politiet skal reformeres må en derfor ikke bare tenke på hva politiet gjør, men også hva politiet er. Endringene skal ikke bare lede til økt effektivitet, men i tillegg bygge politiet som samfunnsinstitusjon. Det er styrken i samfunnsinstitusjonen som bygger etatens autoritet, som i neste omgang er vesentlig som rammebetingelse for politiets forebyggende og intervenerende arbeid. I arbeidet videre med reformen vil det derfor være ønskelig med en tydeligere kobling mellom organisasjonsidentitet, verdigrunnlag og utviklingsforslag.

Med utgangspunkt i forståelsen av politiet som samfunnsinstitusjon, er det flere dilemma som fremover må underkastes analyse. For det første er det forholdet mellom politiet som en del av forvaltningen, eller det vi kan kalle en forvaltningsorganisasjon på den ene siden, og politiet som en beredskapsorganisasjon på den andre.

Selv med den «organisasjonsskaping» som vi har fått i kjølvannet av New Public Management bølgen, er det fortsatt slik at det er en forskjell på en forvaltning og en organisasjon. Politiet må som en del av den offentlige forvaltning, eller som offentlig organisasjon, ta hensyn til et bredere sett av mål og verdier enn en privat bedrift, videre må ulike hensyn hele tiden balanseres og avveies mot hverandre.

Demokratiske hensyn, rettsstatlige verdier og hensynet til fellesskapet må tillegges vekt. Ledere er ansvarlig overfor borgerne og velgerne samt at det kreves større vekt på åpenhet, innsyn, likebehandling og forutsigbarhet. Dette er aspekter ved den offentlige organisasjon som skaper utfordringer når en tilstreber å innføre oppskrifter for organisasjon og ledelse hentet fra private virksomheter, som for eksempel prestasjonsledelse.

Dette er sider ved politiet som samfunnsinstitusjon – ved hva politiet er – og som både gir muligheter, men også begrensninger i utviklingen av et effektivt politi med høy legitimitet.

Tre reformer

Utvalget anbefaler at det gjennomføres to reformer; en strukturreform og en kvalitetsreform. I tillegg peker analysen flere steder på behovet for bedre styring. Etter 22.juli-tragedien og den påfølgende ansvarsoppgangen er det rimelig at tydeligheten i rapporteringslinjer og klarhet i ansvarsforhold blir gjort til gjenstand for en dypere analyse.

Sannsynligvis har det i utvalget vært diskusjoner omkring de ulike utfordringene knyttet til forskjellige styringsformer. Disse samtalene reflekteres i liten grad i politianalysen. Det pekes på mulighetene for bedre styring gjennom justering av lov- og instruksverk, gjennom strukturelle grep, sentralisering av myndighet, gjennom utvikling av beste praksiser, standardisering av handlingsrepertoar, bedre og sannsynligvis færre måleparametre og en tydeligere og mer beredskapsorientert kultur.

Noe spissformulert kan det virke som en foreslår sterkere styring innenfor alle styringsformer som en har til disposisjon. Fremover blir det viktig å gå nærmere inn på effekten og bivirkningene av de ulike styringsformene og gjennom dette styrke de styringsformene som gir best virkning i forhold til overordnede mål. Som en del av overgangen fra New Public Management til New Public Leadership vil mer styring skje gjennom holdninger og verdier, samt færre og mer kvalitetsforankrede måleparametre.

Strukturreformen søker å rydde i linjen mellom departement og direktorat, og øke fullmaktene til politidirektøren, samt redusere politidirektørens kontrollspenn ved en betydelig reduksjon i antallet politidistrikter. Vi får således en tydeligere hierarkisering. Til strukturreformen hører også en reduksjon i antallet lensmannskontor og byggingen av mere robuste fagmiljø lokalt.

Den største strukturelle endringen som anbefales er en konsentrasjon omkring kjerneoppgavene ved at flere sivile oppgaver flyttes til andre virksomheter. På samme måte som styringsreformen inneholder flere dilemmaer gjør også strukturreformen det - for eksempel hvordan en samtidig skal hierarkisere og skape rom for lokal læring og autonomi. Det kan synes som utvalget har en noe overdreven tro på strukturelle grep som utgangspunkt for å bygge et bedre politi. På dette punktet ligger det også mye læring i erfaringene fra tidligere reformer i politiet.

Kvalitetsreformen har ifølge politianalysen som formål å utvikle et kunnskapsbasert og effektivt politi med evne til en kontinuerlig forbedring og utvikling. Mye av denne læringen skal skje lokalt slik at politiet evner å bygge ned skranker mot samarbeidspartnere og publikum. I dette ligger det muligheter til å videreutvikle allianser med befolkningen, skape forståelse for dens medansvar i arbeidet med forebygging av kriminalitet og øke tilliten til politiet. I oppfølgingen av politianalysen trengs også en tydeliggjøring av hva lokalpolitiet skal være og ikke minst hvordan samarbeidet mellom beredskapsstyrke og lokalpoliti skal optimaliseres. Nettverksledelse gir nyttige bidrag til hvordan et slikt samarbeid skal fungere for å sikre god kvalitet på kommunikasjon og gjøre alle partnere til helter.

Oppfølgingen av politianalysen

Et dilemma som må håndteres under arbeidet med oppfølging av politianalysen er forholdet mellom de tre reformene. I verste fall kan vi risikere at gjennomføringen av styringsreformen og strukturreformen vanskeliggjør kvalitetsreformen. De prosessene som nå regisseres må være preget av ambisjonen om at politiet skal være en lærende organisasjon, hvor det skapes rom for den undring og refleksjon som er nødvendig for læring.

Det ville være svært uheldig om arbeidet gjennomføres på en instrumentell og instruerende måte. En kan ikke kommandere læring, men invitere til det. Kanskje innebærer dette at før en går videre må stoppe opp og klargjøre noen flere av de dilemma som ligger implisitt i politianalysen før en gjør sine vedtak og går til endringsaksjon.