Hvor går PF?

Som de fleste er kjent med, endte dette med at Bolstad først trakk sitt kandidatur, for så å bli bedt om å revurdere sin beslutning. Ved det forestående landsmøtet i Molde, stiller de begge til valg på de plasser de i dag har.

Hva var det som skjedde knyttet til ledervervet på Vettre hotell i Asker, og hvorfor skjedde det? Var det kun en ren maktkamp, eller var det mer som lå bak?

Jeg har stor respekt for at folk opplever ting ulikt, men skal forsøke å mene noe om hvorfor det skjedde. Ikke om lederstriden i seg selv, men mer om årsaken slik jeg ser den.

Verden er tuftet på stabilitet. Derfor ser jeg at det som skjedde rundt lederspørsmålet var ubehagelig for de aktører som var involvert. Men jeg er av den oppfattelsen at Vettre var mer et symptom på noe som har fått har vokse seg frem over tid. Et tegn på at den geleklumpen vi ristet i under politikonflikten i 2008/2009, har funnet en form som mange ikke finner sin plass i. Men organisasjoner som skaper gode resultater, er ikke fri for friksjoner. Derfor kan også det som skjedde på Vettre komme til å virke som en katalysator for de endringer PF bør gjennom.

PF har mange topp motiverte og engasjerte tillitsvalgte. Alt fra den ferskeste tillitsvalgte, til forbundsleder på toppen. Men når de tillitsvalgte kan mye og har stor frihet, er ledelse, samarbeid og strategivalg viktige. Etter risikokampen med et definert mål (bedre lønn og mer politikraft), hadde vi en topptrimmet organisasjon som spant etter å komme videre. Min påstand er at vi etterpå ikke har vært gode nok til å dra alle i en felles retning, der mål, roller og oppgaver er klart definerte. Veldig karikert ved en sterk forbundsleder som går på, forbundsstyret som prøver å henge med, et forbundssekretariat som produserer hver for seg og lokallag som prøver å finne sin plass i det lokale og det sentrale leddet. Alle med et ønske om å bidra.

Strategi er blitt moteordet i PF. Men hva er strategi? Mange tenker tiltak og mål, og som en del av politikulturen, er vi ofte rett på tiltak i stedet for å undres litt mer over hvordan nå målet.

Strategivalg handler om hvem vi er og vil være over tid. Vi definerte oss som en kamporganisasjon ved landsmøtet på Hamar i 2007. Men er dette den riktige innretningen for vår organisasjon inn mot endringer som blant annet 22. juli-rapporten peker på? Det finnes mange måter å føre en kamp på, og PF må velge sin måte ut fra tid og sted. Og har vi vært i stand til å endre og tilpasse oss nye og skiftende omgivelser?

Strategi er å ha konsistens mellom det vi gjør og overordnede mål. Det er å dra i samme retning og gjøre aktiviteter som forsterker hverandre. Rett og slett å gjøre hverandre gode.

Rolleforståelse handler om at forbundsleder, forbundsstyret, forbundssekretariatet og lokallagene skal kjenne målene og kjenne deres bidrag for å nå dem.

Fallgruver for dårlige strategier er manglede informasjonsdeling, uklare ansvarsforhold, dårlig eller vag strategi, manglende eierskap og manglende plan for implementering.

Så er spørsmålet om PF er en lærende organisasjon som evner å ta inn over seg de krav omgivelsene stiller til oss. Lærende organisasjoner er de som lærer raskt og som bruker kunnskapen til å bli mer effektive. Som kontinuerlig har refleksjon over mål og vei valg, har felleskap om realisering av mål og som stadig lurer på om det er samsvar mellom det vi gjør og det vi oppnår.

En tilbakevendende debatt er frikjøp for å kunne ivareta vervet som lokallagsleder. Dette kravet må det nye forbundsstyret ta på alvor. Om det er dette som skal til, må organisasjonen legge til rette for det. Men først av alt er det måten vi alle jobber på som vi må se på.

PF trenger en klar plan og strategi, og dette må landsmøtet i Molde legge grunnlaget for i våre vedtak. Dette er vår største utfordring som organisasjon, for at vi skal nå våre mål og bedre lønns- og arbeidsvilkår for våre 14.000 medlemmer.

Før disse spørsmål avklares, kan vi risikere å bli satellitter hver vår veg.