Hva er god politiutdanning?
Spørsmålet om reformer av norsk politi angår i høy grad utdanningen av politiet. Mer operativ trening, og reduserte teoristudier i politiutdanningen synes å være et utbredt krav som følge av rapporten fra 22. juli-kommisjonen.
Politistudenter og politibetjenter bør så avgjort få anledning til å trene mer, noe det hersker allmenn enighet om. Men når dette hensynet settes opp mot teori blir det galt. Vi skal tross alt utdanne politistudenter til en rolle som er særdeles kompleks. Politiets praksisfelt er bredere enn for noen annen yrkesgruppe. I disse tider kan det være greit å minne om at politirollen handler om så uendelig mye mer enn beredskap for ulykker og terrorhandlinger. Utallige eksempler kunne gis, men jeg nøyer meg med noen få fra egen politiforskning.
Politiet må for eksempel årlig håndtere flere tusen familievoldshendelser. Et veldokumentert funn er at politiet i liten grad forstår de voldsutsattes liv og virkelighet, og avhørene med disse ofrene blir ofte deretter. Skal politiet gjøre en god nok jobb med denne særdeles dystre skyggesiden av samfunnet er bøkene et nødvendig verktøy. Man må for eksempel ha studert hva som preger ofre for langvarig mishandling for å møte dem på en god nok måte. Hva bør forresten politiet ha lært for å kommunisere med barn i krise eller med personer i sinnslidelser?
Spennet i politirollen viser seg i at politibetjenter skal være i stand til både å respondere hurtig på akutte og dramatiske hendelser og samtidig kunne bruke timer på samtaler med fortvilte mennesker i tragiske livssituasjoner. Hva slags utdanning må til for å ivareta denne spennvidden?
En positiv nyerkjennelse av politiarbeidet er at det skal være kunnskapsbasert. Det er ikke godt nok bare å rykke ut til enkelthendelser for å stanse disse. Da får man ikke bukt med problemene. Politiet må jobbe problembasert ved selv å definere problemer som skal løses. Dernest må det foretas en grundig analyse. Det var nettopp det politiet i Grenlandsregionen gjorde for noen få år tilbake for å få bukt med utelivsfylla med all den volden og spetakkelet som følger i kjølvannet. Politiet satt seg ned med en erkjennelse av at de hadde et stort problem som måtte løses. Dernest analyserte de hvem, hva, hvor, når og hvordan før tiltakene ble meislet ut. Da bruker politiet samtidig vitenskapelig tenkemåte for å løse sine oppgaver. En utbredt misoppfatning er at teori gjør politifolk handlingslammede. Få ting kan være mer nyttig og praktisk anvendelig enn en god teori. Den klassiske sondringen mellom teori og praksis er i grunnen falsk.
Kan vi utdanne et politi som skal være i stand til å håndtere alle politiets oppgaver etter endt eksamen? Svaret er selvsagt nei. Men utdanningen kan gi studentene en god plattform til å lære videre på. Noe av det viktigste Politihøgskolen kan gi til sine studenter er en solid rolleforståelse og innsikt i politiets samfunnsmandat. Til det kreves studier i mange fag. Like viktig som ferdighetstrening er modning og dannelse. Et av de største løftene for politietaten de senere tiårene er omleggingen av politiutdanningen fra en toårig etatsskole til en treårig høyskole. Knapt noen tar til orde for en tilbakegang til etatskolen. En høyskole skal naturligvis forberede sine studenter til yrkeslivet, men en høyskole er noe mer enn en yrkesskole.
Politihøgskolens kritikere hevder at vi utdanner sosionomer – ikke først og fremst politifolk. Det er en misoppfatning. Men politiet er nødt til å utføre mye sosialt arbeid, og det må selvsagt en politiutdanning forholde seg til. Det er politiets helt spesielle autoritet, som hviler på monopolstatus i forhold til bruken av tvangsmakt, som gjør at politiet må håndtere det meste. Dermed blir denne etaten et slags lavterskeltilbud for alskens problemer og konflikter. Politiet utfører imidlertid ikke «sosialt arbeid» slik som en sosialkurator gjør det, men i kraft av sin unike autoritet. Politiyrket sies også å være et handlingsorientert og praktisk yrke. Det er riktig, men ikke hele sannheten. Politiyrket er også i betydelig grad et tanke- og refleksjonsyrke.
Hvis man tolker rapporten fra 22. juli-kommisjonen til inntekt for teorifiendtlighet i politiutdanningen har man etter det jeg kan se feiltolket rapporten grovt. Selvsagt bør politiet være rustet og trenet til å håndtere katastrofer av store format. Men politiet skal også være trenet til så mange andre oppgaver av langt mer hverdagslig karakter. Målinger av politiarbeidet har blitt stadig mer aktuelt, men det meste av dette arbeidet lar seg vanskelig måle. Finnes det fornuftige måleinstrumenter for eksempel for hvor godt politiet kommuniserer med sitt varierte publikum? Fortsatt er kommunikasjonen det viktigste verktøyet til politiet. Og for å kommunisere godt må man også ha en svært variert kunnskapsplattform.
