Gråt, mitt elskede politi

Forunderlig er det at regjeringen i år iverksatte en såkalt «nærpolitireform», uten å definere hva et nærpoliti skal være. En merkverdighet ved «Politianalysen» (NOU 2013:9) er at begrepet «nærpoliti» ikke nevnes én eneste gang. Det som hadde vært hovedmodellen for organisering av norsk politi i mer enn 30 år, ble skrevet ut av historien:

• Sivilt preg
• Bestående av generalister
• Desentralisert, i nært samspill med publikum
• Integrert i lokalsamfunnet og med god lokalkunnskap
• Balansering av forebygging, ordenstjeneste, etterforskning og beredskap

Hva omfattes egentlig av «nærpolitireformen», annet enn struktursentralisering? For ti år siden hadde vi 54 politidistrikter. Inntil siste årsskifte hadde vi 27. I «Politianalysen» foreslås det seks politidistrikter. Regjeringen, med Stortingets tilslutning, falt ned på 12, uten å begrunne hvorfor dette er det optimale antallet. Hva slags faglighet er det? Gir lenger distanse og sentral kontroll landets innbyggere bedre polititjenester og større trygghet?

Antallet tjenestesteder - lensmannskontor og politistasjoner - ble i «Politianalysen» foreslått redusert fra 354 til 210. Regjeringen unnlot å konkretisere sine tanker om dette. I stedet ble det vedtatt, med Stortingets tilslutning (H, FrP og KrF), å delegere myndigheten til å fastsette politiets lokale struktur til politidirektøren. På denne måten abdiserte både regjeringen og Stortinget. Den maktfulkomne politidirektør Humlegård er gitt all myndighet til å reformere norsk politi etter eget forgodtbefinnende. Det gjør meg urolig.

Lokale tilpasninger

Gjennom byråkratiske rutiner i Politidirektoratet skal man samle inn og dele informasjon om hvordan daglige oppgaver og problemstillinger skal håndteres i politiet over hele landet. Variasjon i lokale problemstillinger og arbeidspraksis synes å bli sett som grunnleggende problematisk. Målet er en organisasjon med total kontroll. Dette målet er ikke overraskende med en justis- og beredskapsminister som Anders Anundsen. Statsråden som er så allergisk for kritikk at han har brent avsier offentlig og brukt skattebetalernes penger til å lage en 30 minutters pinlig skrytevideo.

Men politiets virksomhet er hverken likeartet eller enhetlig. I politiet varierer oppgavekompleksiteten og rammebetingelsene fra sted til sted. Utføring av oppgaver og ledelse skjer der ansatte befinner seg rundt i landet. Ledelse er derfor i sin natur desentralisert. At ulik politihverdag skal ha samme mål og sentralisert ledelse er både ulogisk og galt.

Ulike forutsetninger for polititjenesten, og ulikt kriminalitetsbilde, tilsier at man må ha desentralisert ledelse og ulike mål. Fra mine over 30 år i politiyrket vet jeg at problemene er ulike i Oslo, på Gjøvik og oppe i Valdres. Hvordan kan de sentrale myndighetene tro at disse utfordringene kan løses gjennom å standardisere metoder og arbeidsprosessene?

Sentral planlegging

Ledere som tror de kan planlegge all lokal praktisk aktivitet fra ett sted, langt unna der den lokale aktiviteten foregår, har stor tro på virkningene av hierarki og samlet makt. De forestiller seg at deres innflytelse virker på lik måte i alle lokale sammenhenger. Reelt sett befinner de seg også selv i en liten, lokal del av virkeligheten. Det å ha formell makt innenfor et stort virkeområde, som politiet, betyr ikke at politiets aktiviteter i alle lokale sammenhenger styres og kontrolleres av den formelle makten.

De som sitter med makt sentralt erfarer etter hvert at det er vanskelig å realisere den tenkte, vedtatte ensartetheten det skal styres etter. De frustreres av ulikhetene, men tilskriver problemene med at utviklingen ikke er styrt hardt nok til at ulikhetene er blitt fjernet. Det er derfor ingen annen utvei enn å bruke den makten de har til å tvinge de som ikke gjør ting riktig, til å endre seg. For de som ikke gjør det de blir bedt om, truer ulike former for «straff», som karrierestopp.

Begrunnelsen som gis for politikonsentrasjon til sentrale strøk, er en påstand om at kriminalitetsbildet endrer seg. De som styrer ser seg blinde på utfordringen med organisert, internasjonal kriminalitet. Men også denne skjer lokalt. Og ser vi på kriminalstatistikken, er trafikklovbrudd, narkotikamisbruk, vinningskriminalitet og vold og trusler det dominerende. Dette er den type lovbrudd som skaper engstelse og utrygghet i Norge. Og slike lovbrudd gjør «nærpolitireformen» politiet dårligere i stand til å møte.

Fjernes fra publikum

I midten av november hadde lederne for politiets fagforeninger på Island, i Sverige, Danmark, Finland og Norge et felles utspill. Deres budskap var at politiet i de nordiske landene er i krise og at den måten myndighetene styrer utviklingen på er «galskap». De pekte på at politiets ansatte fjernes fra det publikum de er satt til å tjene, og at dette reduserer den helt nødvendige tilliten og øker utryggheten.

Jeg er redd for at det snart er for sent å gjøre noe med utviklingen. Politiet vil i mindre utstrekning være til stede der folk har sine utfordringer og sosiale trusler, for å kunne delta i det forebyggende arbeidet i lokalsamfunnet. Vi har begynt på veien fra et servicepoliti til et utrykningspoliti.