Framtidens politi - mer fokus på funksjon enn geografi
Politidistriktene er i dag i all hovedsak organisert etter en geografisk struktur. I fremtiden må norsk politi i større grad organiseres etter de funksjoner som kreves for å møte den moderne kriminaliteten.
Det er noen interessante hovedtrekk i kriminalitetsutviklingen. For det første går kriminaliteten totalt sett ned. Dernest ser man at den registrerte kriminaliteten er under endring; teknologiske fremskritt og åpne grenser er blant stikkordene. Dette er utdypet i politianalysens punkt 10.2, og er i samsvar med egne erfaringer.
Utenlandske kriminelle har tatt for eksempel vinningskriminaliteten til et annet nivå. De mobile kriminelle er ikke slitne narkomane som begår kriminalitet i ruspåvirket tilstand og som trenger penger til neste rusdose. De utenlandske bandene preges av profesjonalitet med god kjennskap til politiets metoder. Kriminelle gjenger og MC-kriminelle forsøker etter beste evne å henge med i kappløpet og blir stadig mer profesjonelle. Vi må forvente at dette vil tilta i styrke.
Politianalysen foreskriver en rekke tiltak for å møte kriminalitetsutviklingen. Mest oppmerksomhet har nok forslaget om reduksjon av antall politidistrikter og tjenestesteder fått. Forslagene er åpenbart nødvendige, selv om jeg synes det er en komplisert øvelse å ta stilling til størrelsen på reduksjonen. Vel så viktig er hvordan vi innretter våre etterforskningsressurser. Som beskrevet over er kriminalitetsbildet nå et ganske annet enn for bare få år siden.
Politidistriktene er i dag jevnt over organisert etter en geografisk organisasjonsmodell, det vil si at ansvaret under politimesteren er geografisk fordelt. Det særegne med dagens geografiske distriktsenheter, iallfall de fleste jeg kjenner til, er at de skal håndtere nærmest all oppgaveløsning. Alt fra enkle ordensmessige oppdrag til skarpe situasjoner og fra mindre kompliserte kriminalsaker til komplekse straffesaker med internasjonale forgreininger.
Den geografiske modellen passet nok godt før, da den lokale lensmann eller krimsjefen hadde god oversikt over sine lovbrytere. Men modellen har begrensede muligheter til å takle den moderne kriminaliteten. Det er flere grunner til dette. Jeg kunne være fristet til å peke på sektortenkning, nidkjær opptatthet av eget budsjett og svært aktiv bruk av interne trekkregler. Men det strukturelle feilskjær ligger i selve tanken om at generalisten skal håndtere all kriminalitet.
Politianalysen anbefaler at norsk politi organiseres etter en funksjonell organisasjonsmodell. Etter mitt syn er dette et nødvendig tiltak for å utruste politiet for morgendagens kriminalitetsutfordringer. Det kan vanskelig ses at man ellers kan etablere tilstrekkelig fagkompetanse på for eksempel områder som seksuelle overgrep, organisert kriminalitet og IKT-kriminalitet.
I en del politidistrikter, som mitt eget, er det etablert en slags kombinasjon av geografisk og en funksjonell organisasjonsmodell. Jeg tror også fremtidens politi må ha geografiske enheter, men da slik at disse utfører nettopp de typiske næroppgaver. Politianalysen antyder for eksempel en avgrensning ved «mengdekriminalitet som kan håndteres av driftsområdene» (side 120). Den nærmere vektingen av geografi versus funksjon må åpenbart utredes nærmere. Mitt budskap er imidlertid at hensynet til funksjon og spesialisering må veie betydelig tyngre enn i dag.
En del vil sikkert innvende at vi kan få et slags A- og B-politi. Jeg vil ikke uten videre akseptere påstanden og mener det i realiteten heller dreier seg om å utvikle et politi rustet for fremtiden. Spesialistbehovet er ikke omstridt for operativt politipersonell, ei heller i en del andre offentlige etater. Hvorfor dette stiller seg så annerledes for etterforskningsressursene, kan man undres over. Hva er egentlig grunnen til at en del geografiske ledere iherdig kjemper for fortsatt å ha ansvar for komplekse drapssaker og store narkotikainnførsler? Er det faglig og saklig begrunnet eller skyldes det en kamp om ressursene?
Den interne fordelingen av etterforskningsressursene er et av de viktigste spørsmålene som det må settes fokus på når vi nå skal utforme fremtidens politi. Enkelte vil sikkert anse det uheldig at generalisten vil kunne tape terreng til spesialisten. Det får så være; norsk politi er til for publikum, ikke for våre egne interesser.
