Førerkortet

Store deler av politiets arbeid handler om å møte mennesker i alle slags situasjoner. Da er det viktig for den tjenestemannen det gjelder å kunne bruke all sin fornuft, empati og skjønn på en best mulig måte.

  • Endret

Store deler av politiets arbeid handler om å møte mennesker i alle slags situasjoner. Da er det viktig for den tjenestemannen det gjelder å kunne bruke all sin fornuft, empati og skjønn på en best mulig måte.

I min tid ved Trafikkseksjonen ved Stavanger Politistasjon så bestod en av oppgavene i å hente inn førerkort hos personer som ikke lenger hadde helse til å kunne føre motorvogn. Det er fylkeslegen som avgjør disse sakene.

Det blir ikke alltid like godt mottatt hos de personer det gjelder, noen lar være å etterkomme pålegget om frivillig innlevering. Da rykket undertegnede ut for å ordne opp i saken.

For noen år siden ble jeg sendt ut til en mann, født i 1912. Fylkeslegen hadde bestemt at han ikke lenger ble ansett for å fylle de helsemessige krav som kreves for å inneha førerkort.

I følge de opplysningene jeg satt inne med så var mannen gammel sjømann, og det bar både hans bil og garasje preg av, denne mannen parkerte ikke, han la inn til!

Jeg presenterte meg, la fram mitt ærend så diplomatisk som jeg kunne og ble sittende i nærmere to timer hvor jeg å argumentere med gubben. Han viste seg å være en viljefast kar med sterke meninger om det meste.

Jeg forklarte så godt jeg kunne at det var dette forferdelige mennesket ”fylkeslegen” som var skyld i det hele, og at jeg nok måtte ha med mannens førerkort.

Så fikk han selv oppsøke den samme hjerteløse ”fylkeslegen” og overbevise denne om sin gode helse.

Jeg refererte til mannens aktverdige alder, i 1912 rusla jo Amundsen til Sydpolen, Titanic hadde ligget en liten stund på havets bunn og det ble fremdeles benyttet mye messing i produksjonen av T-Forden.

Dette brukte jeg som et argument for å få mannen til å skjønne at han tross alt hadde rusla rundt her nede en god stund, og at alderdommen nok hadde fått et lite grep også på hans allmenntilstand.

Praten endte opp med forlik og dempet vennskapelighet. Førerkortet ble funnet fram og avlevert, og jeg gjorde meg klar til avskjed. I det jeg skulle til å gå så, satte mannen sine lynkvasse øyne i meg og sa:

”Nå har jeg ingen ting mer igjen å leve for, nå går jeg rett på loftet og henger meg!”.

”Javel” svarte jeg da, ”men da trenger du jo ikke noe førerkort!”.

Hvordan det senere gikk hos fylkeslegen aner jeg ikke, men jeg antar at han fikk kjørt seg litt. Jeg håper jeg blir tilgitt for min formidable evne til å snakke før jeg tenker.

Til neste utgave vil jeg utfordre min kjære kollega Jan Ove Lunde ved Eigersund Politistasjon om å levere et lite bidrag fra sitt lange virke blant trauste Jærbønder.

Til toppen