Feil mann på feil sted

Siste halvdel av 1980-tallet i Alta. Legevakta var bemannet med svenske turnusleger. Uten noen lokalkunnskap. Stort bedre var ikke lokalkunnskapen til unge lensmannsbetjenter sørfra.

Min kollega Odd Atle og jeg skulle bistå legen i forbindelse med psykiatribesøk i et privathus. Mannen kunne utgjøre en fare for legen. Dette var et godt stykke ut fra Alta, innerst i en liten fjordarm det det slett ikke var gateadresser. Stedet skulle være et hvitt hus med et lite rødt fjøs utenfor. Det skulle være lett å finne frem.

På tur utover, plukket vi opp legen og la følgende slagplan: Det var kona som hadde begjært mannen innlagt, men det måtte ikke mannen få vite. Planen ble derfor at legen skulle banke på, og liksom komme på tilfeldig husbesøk, da han likevel var i området. Kona hadde lovet å spille overrasket, og invitere inn på kaffe.

Da vi svingte av hovedveien, og nærmet oss fjordbunnen, så vi at det var flere hvite hus der. Alle hadde røde små fjøs. Men vi fant frem til et hus vi mente kunne stemme med beskrivelsen, kjørte inn i oppkjørselen og banket på. Det videre opplegget var at dersom legen ikke fikk snakket mannen frivillig med til innleggelse, så skulle han få en beroligende sprøyte hvis han ble utagerende. Det var der betjentene kom inn. På tegn fra legen skulle vi gripe hver vår arm, og holde mannen rolig til sprøyten virket og vi kunne ta han med.

God plan. Legen banket på. Kona åpnet, og var tilsynelatende overrasket over at selveste legen kom. Hun spilte godt, tenkte jeg. Vi tre ble etter planen invitert inn, og kaffe kom på bordet. Gubben hadde tatt seg en strekker på sofaen, men kom ruslende inn på kjøkkenet. Han virket rolig. Legen forsøkte å holde tørrpraten i gang, og vi betjentene utgrupperte så godt vi kunne rundt det lille kjøkkenbordet, klare til å gå til action på tegn fra legen.

Det var da legen sa de forløsende ord:

– Ja, hur är läget, Oscar? spurte han mannen mens han lette i legeveska etter sprøyta.

–Oscar? spurte mannen.

– Nei, han bor i nabohuset der borte, han, sa mannen og pekte.

Trolig kun sekunder fra å bli holdt fast av betjentene og fylt av beroligende saker fra legens sprøyte. Vi avsluttet passe raskt kaffen, takket for oss, og tok neste husbesøk. Alle tre var sikre på at mannen nok hadde gitt motstand, og at legen raskt ville satt sprøyta. Det slo oss at verdien av litt tørrprat kan aldri undervurderes.

Siste stikk gikk likevel til Oscar da vi kom frem til Åsgård sykehus i Tromsø etter vel seks timers kjøretur. Hvem av dere er det som skal innlegges da, spurte overlegen.

– Han der, sa Oscar, og pekte på meg.