Er narkotikaproblemet løst?

Etter å ha hørt en professor ved Politihøgskolens (PHS) forskningsavdeling i et intervju på P4 forleden, ble jeg ikke så rent lite imponert over stillheten etterpå.

At kampen mot narkotikaproblemene ikke er av ny dato, er stort sett det eneste jeg er enig med forskeren i. Argumentene politiprofessoren benyttet seg av, minner mer om salmesang fra et forsmådd og lett hallusinerende englekor, enn som et resultat av noe som måtte være seriøs forskning. Hymnen «La meg røyke min hasj i fred, amen», kunne gått som passende bakgrunnsmusikk i innslaget!

Banebrytende forskning

Det var en rekke banebrytende og nyskapende argumenter vi fikk servert:

• Politiets og tollvesenets narkotikaarbeid har knapt hatt noen betydning.
• Vi bør gå i retning av legalisering.
• Når noen tas, så kommer det nye inn…vi vet jo det…hehe…

Det er betimelig å stille spørsmål om kompetansen til PHS sin eneste narkotikafaglige talsmann. Dersom denne evnen til å frembringe og formidle nyttig ny kunnskap til kommende politigenerasjoner er representativ for PHS’ forskningsavdeling, bør styreleder og rektor ved PHS være bekymret.

I tillegg til tvangsmidler, handler en fungerende narkotikainnsats vel så mye om gode forebyggingstiltak. Disse nevner ikke PHS’ representant med et ord. Norge er det landet som har klart seg best i Europa, mer narkotikaliberale land har større problemer enn oss. Det er enrestriktivnarkotikapolitikk som er en human narkotikapolitikk, den bidrar til at færre får problemer.

Forebygging og rehabilitering

I tillegg til et godt forebyggingsarbeid som tar sikte på å skape trygge oppvekstsvilkår, trenger vi også en tydelig satsning for å hjelpe ungdom ut av cannabismisbruk. De rehabiliterende tiltakene for cannabisavhengighet er etterspurt bade hos ungdom og deres pårørende.Hvorfor ikke stimulere til tiltak som vil være en god investering for fremtiden?

Kommunene kan ta dette ansvaret gjennom å implementere et hasjavvenningsprogram i sin ruspolitiske handlingsplan. For å kunne komme i gang med dette hjelpearbeidet, trenger vi noen som kan oppdage problemene før de blir for store. Her spiller politiet en åpenbar rolle.

Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF) ønsker at flest mulig skal kunne få bruke sine personlige ressursene og mulighetene best mulig. Vi ser at misbruk av blant annet cannabis reduserer mulighetene betraktelig. Ungdom som var søkende, engasjerte og hadde en god fremtidstro, sliter etter kort tid med hukommelsen, de får dårligere språklige evner, utvikler angst, mister evnen til refleksjon, tankefleksibilitet, beslutningsevne, helhetstenkning og får redusert selvoppfattelse.

Dette handler om sosial mistilpasning som ikke er forenelig med å lykkes på skolen, med venner eller i arbeidslivet. Muligheten til personlig utvikling forvitrer. Dessverre legger mange store hindringer i veien for seg selv i sosialiseringen til et voksenliv og fremtidig yrkesliv. PHS’ løsning er en grov forenkling. De gjør et stort samfunnsproblem til et spørsmål om å la usolidariske navlebeskuere med sentrale postnumre, få røyke hasjen sin i fred.

Ta ansvar!

Jeg er klar over at Paul Larssons syn langt fra deles av alle, verken på Forskningsavdelingen eller PHS for øvrig. Jeg er klar over at det drives fri forskning, og at han sikkert snakker for seg selv. Det er hans fulle rett, han må få mene hva han vil, for den faglige diskusjonen er håndterlig.

Det mest problematiske i denne saken er at ingen fra PHS-ledelsen ser at det ligger et betydelig ansvar hos dem for å balansere bildet. Assisterende rektor Nina Skarpenes sitt svar på min kronikk i Aftenposten, viser til fulle at de ikke har sett dette.

PHS er på samme måte som resten av politiet en betydelig opinionspåvirker. Så lenge skolens utspill om narkotika kun målbæres av Larsson, kan den akademiske frihet ikke brukes som dekke for andre enn nettopp ham. Politifolk reagerer, og «vanlige» folk skiller ikke mellom privatpersonen/den frie forskeren og politihøgskoleprofessoren. Så lenge ingen andre ved PHS deltar i diskusjonen, blir det professorens stemme som blir skolens stemme. Dette er ikke noe den viktigste utdanningsinstitusjonen for politiet kan være bekjent av.

Vi som jobber med rus, ser at grensesetting i forhold til rusbruk hjelper. En grense som har hjulpet i mange år, er et tydelig kommunisert forbud mot narkotika. I forbindelse med det forebyggende arbeidet er den stilltiende aksepten for Larssons holdninger ødeleggende. Kampen mot narkotika er ikke en kamp som vinnes eller tapes i et eneste stort slag. Det er et vedvarende arbeid for å sikre et godt liv for kommende generasjoner.

Det viktigste er derfor ikke nødvendigvis å vinne kampen mot narkotika, det viktigste er aldri å tape den.