Endringer i politiet

Mer av medisinen som ikke virker?

Publisert Sist oppdatert

På 1970-tallet dukket ordningen med landsdelspolitikammer opp. Landet ble delt i fem landsdelspolitikammer med hver sin landsdelspolitimester som skulle ha et koordinerende ansvar for enkelte politiområder. Etter ca. 20 år, led ordningen en stille død i 1996.

1980-tallets omorganisering foregikk ved at politimesteren overtok det administrative ansvaret for lensmannsetaten, som i nær 800 år hadde levd sitt eget liv utenfor politimestrenes administrative hånd. Operativt og administrativt ansvar ble samlet.

1990 tallets omorganisering ble kalt politireform 2000. Da ble de 52 politidistriktene redusert til 27. Politiet skulle moderniseres, IT-verktøy skulle ut i bilene, og politifolkene ut fra kontorene og jobbe der folk var. Det var før ordet «robuste» politidistrikt dukket opp..

Vi ser at stadig nye koster på både administrativt og politisk nivå i politiet skal dokumentere egen handlekraft med å skulle omorganisere. Selve omorganiseringen bærer løfte om en bedre tid, og har tilsynelatende ingen kostnad, bare effektivisering. «Bare vi blir ferdige med denne omorganiseringen, skal vi få ro nok til å fange tyver, og gjøre det vi egentlig skal gjøre», er et munnhell jeg har hørt i snart en mannsalder i politiet.

Nok en gang er vi vitne til starten på en omorganisering av politiet, nå på bakgrunn av en politianalyse, som analysemennesker sier ikke er noen analyse. Tidligere statsråd Faremo bekjentgjorde politianalysen til kraftig applaus fra Politiets Fellesforbund i 2012. Politifagforeningen var overbevist om at en analyse ville dokumentere behovet for rikelig ressurstilgang av nye stillinger, penger til biler og mer moderne IKT-løsninger.

Ingen jeg kjenner, hadde i tankene at svaret på et bedre politi, lå i en altomfattende nedleggelse av politidistrikt og lensmannskontor. Noe slikt var heller ikke anbefalt i 22.7-kommisjonens rapport. Blir dette mer av medisinen som ikke virker, og som ingen har bedt om?

Hva har skjedd siden forrige politireform? Vi har fått færre synlige operative politifolk til tross for at det er flere politiansatte. Byråkratiet har vokst. Bare de siste ti år har Politidirektoratet økt med 62 prosent (2013 tall). Det har blitt flere ledernivåer. Politibilene er i all hovedsak nedslitt, mange med kilometerstand på langt over 200.000 kilometer. På IKT-siden ligger politiet fremdeles langt etter hva som er teknologisk mulig.

Politiforum har tidligere skrevet om «predictive policing» og analyser av «Big Data». Amerikansk politi bruker dette i større og større grad, og dokumenterer svært god effekt. Men i norsk politi gjøres lite for å lære av suksessen hos politiet på den andre siden av Atlanteren. Justiskomiteens leder Hadia Tajik siteres i denne utgaven på at politiet må bli bedre på å bruke tilgjengelig forskningskunnskap. Jeg kunne knapt vært mer enig. Slike analyser vil kunne møte ny kriminalitet på en annen måte enn i dag.

Skal vi ha troen på medisinen som beviselig ikke virker. Hvorfor ikke forsøke noe mer moderne som andre vet virker. Som ikke lammer hele politiorganisasjonen med store omstillingskostnader og endeløse møter i prosjektgrupper og styringsgrupper. Samtidig som lokalbefolkningen og ordførerne får beholde sitt lokale politi slik de faktisk ønsker. Nå ligger det en fare for at politiet i ny struktur blir fremmedgjort overfor de som skal ha hjelp og bistand, og at politifolkene blir fjernstyrte utrykningsklare kampenheter som rydder alt uten tid og forståelse for kontakt og dialog med de menneskene de møter.

Hva vil justispolitikere og politidirektøren si om 10-20 år, når behovet for å vise handlekraft påny viser seg? Vil seks politidistrikt og 150 lensmannskontor da være et riktig antall, eller blir det nok en omstrukturering?

Er det noen som nå tør sette bort medisinen som har gått ut på dato?

Powered by Labrador CMS