En moralsk plikt

Endelig fikk vi høre historien til Robin Schaefer, etterforskeren som varslet i Monika-saken. Den følger dessverre et velkjent mønster. Det er ofte farlig å være varsler når en arbeidstaker forsøker å nå frem med kritisk informasjon som oppleves som en trussel for en ledelse med makt til å ignorere, avvise og sanksjonere.

Forskning viser at risikoen for alvorlige sanksjoner og utstøtelse er størst når de kritikkverdige forholdene det varsles om er forankret i en ledelseskultur.

At samfunnets rett til å få informasjon om alvorlige kritikkverdige forhold setter til side illegitime interesser i å dekke over, kommer også til uttrykk i rettsutviklingen i Europa. I 2008 avsa Den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen (EMD) dom i saken «Guja mot Moldova», hvor en offentlig tjenestemann ble ansett for å ha varslervern i henhold til Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen (EMK), artikkel ti.

Guja arbeidet som pressesjef for den moldovske påtalemyndigheten («Moldovan Prosecutor General’s Office»). Han fikk sparken etter å ha sendt dokumenter til en avis, som avslørte at politikere prøvde å påvirke etterforskningen av en alvorlig korrupsjonssak. Guja tok ut søksmål mot staten for å få stillingen tilbake - uten å lykkes. Han brakte deretter saken inn for EMD da han mente at oppsigelsen var i strid med hans ytringsfrihet.

Menneskerettighetsdomstolen slo fast at selv offentlig varsling kunne forsvares i en sak som denne.

Det er ingen tvil om at informasjon om brudd på demokrati- og rettsstatsprinsipper er viktige verdier i et demokratisk samfunn, som offentligheten har legitim interesse i å få informasjon om. Domstolen slo fast et prinsipp om at «gjennom sitt arbeid kan en offentlig tjenestemann bli gjort oppmerksom på interne forhold, herunder konfidensiell informasjon, hvis bekjentgjøring eller offentliggjøring er i samsvar med en sterk samfunnsinteresse.»

Avskjeden av Guja kunne dermed ikke forsvares i et demokratisk samfunn, og behandlingen av ham var et brudd på Domstolens artikkel ti om individets ytringsfrihet.

Med denne rettsavgjørelsen bidrar Menneskerettighetsdomstolen til å legitimere varslerrollen i demokratiske samfunn. Når en arbeidstaker varsler om alvorlige brudd på prinsippene og verdiene vi bygger et demokratisk samfunn på, forteller varsleren at ingen av oss må ta disse verdiene for gitt.

Begrepene varsler og varsling er fremdeles unge i vår rettskultur. De kom til oss fra USA og Storbritannia like etter 2000-årsskiftet med de store skandalesakene i virksomheter som Enron, WorldCom og FBI. I Norge opplevde vi blant annet den såkalte BAHR/Tønne-saken og Siemens-saken. Varslerne i begge disse sakene har tidligere delt historiene sine i bokform. «Varslerfortellingen» bør derfor være kjent for mange.

I virksomheter hvor varsleren kommer i veien for sterke økonomiske, politiske eller faglige interesser, er det dessverre ofte den samme historien som gjentar seg. Det handler om defensive unngåelser, ignorering og sanksjonering.

I stedet for å fokusere på innholdet og undersøke de alvorlige påstandene, tar man budbringeren. Fremfor å holde blikket festet på varselet, fokuseres det på å uskadeliggjøre varsleren - gjerne ved å undergrave hans autoritet og pulverisere budskapet og kritikken hans.

Robin Schaefer er en slik arbeidstaker. Han kunne ikke slå seg til ro da hans faglige overbevisning tilsa at henleggelsen av dødsfallet til den åtte år gammel jenten ikke kunne være riktig. Han er en varsler som ikke først bladde opp i arbeidsmiljølovens regler før han bestemte seg for å varsle sine overordnede. Det var omgivelsenes manglende evne og/eller vilje til å håndtere budskapet og ivareta ham som budbringer, som definerte ham som varsler.

Som han selv forteller, var han lenge overbevist om at det ikke kunne være mulig for politiledelsen å la være å ta hans funn til etterretning og gjenåpne etterforskningen. En kort stund mottok han til og med signaler fra enkelte ledere som underbygget håpet om videre etterforskning i saken. Men plutselig snur alt, og han beskriver en mange måneder lang og ensom kamp mot egen ledelse og mot sin egen voksende frykt etter hvert som han merker de sterke motkreftene han støter på.

Den amerikanske organisasjonspsykologen Edgar Schein hevder at over 80 prosent av medlemmene i en organisasjon overlever ved å være passive. Når en enkeltansatt observerer noe ulovlig eller på annen måte kritikkverdig, har vedkommende tre valg:

• Å selv bli en del av den dysfunksjonelle kulturen, enten aktivt eller passivt aksepterende.
• Å taust forlate organisasjonen fordi det går på integriteten løs å bli værende.
• Å reise seg og si ifra om det som oppleves som uakseptabelt.

Robin valgte det siste fordi det var det eneste han visste at han var i stand til å leve med. Som politimann hadde han avlagt ed på å fremme rett og hindre urett. Han opplevde ikke situasjonen som et spørsmål om valg. Hans rettslige og moralske plikt som politimann var å hindre at en mulig drapsmann gikk fri. Historien hans forteller at det har kostet å leve opp til yrkesplikten. Men varsling skal ikke føre til omfattende konflikter og langvarig sykemelding for en som påtar seg å være rettsstatens sikkerhetsmekanisme. Da er det en rekke brudd på arbeidsmiljølovens regler.

I disse dager evaluerer Arbeidsdepartementet arbeidsmiljølovens regler om varslervern. Det foreligger to rapporter, en fra Forskningsstiftelsen Fafo og en fra advokatfirmaet Antzen de Besche. Det er mye å lære av disse rapportene for dem som ønsker en dypere forståelse av hva varsling er. Dessverre er mandatet for rapportene for snevert. De empiriske undersøkelsene som er gjort av hvordan det går med arbeidstakere som varsler, omfatter dessuten bare personer som fremdeles er i arbeidslivet, ikke historiene til dem som er utstøtt fra jobben etter å ha varslet.

Rapportene konkluderer i hovedsak med at arbeidsmiljølovens regler om varslervern fungerer etter hensikten. Schaefers historie er en av dem som utfordrer rapportenes konklusjoner. Det er å håpe at ansvarlige myndigheter lytter.

Kronikken er tidligere publisert av Bergens Tidende.