Elefanten midt i rommet

Så har det skjedd igjen. En politisk overstyring av sikkerhetsfaglige bistandsbehov. Gjennom TV2-nyhetene fikk vi i begynnelsen av november innsyn i den situasjonen som preget politiets operasjon ved åpningen av det 157. Storting. Denne gangen ble det ingen Grubbegate-situasjon.

Flaks? Ja, det ser sånn ut. Noen twitret: «Problemet med etterpåklokskap er at du ikke har den når du trenger den»

Basert på hvilken kompetanse mente statssekretæren å kunne overstyre der politimester Sjøvold velger å bruke følgende ord for å beskrive trusselen: «...fylt store mengder diesel...ikke kontroll på personen...en reel trussel...mye informasjon om hans potensial til å effektuere en trussel…»

I tillegg hevder TV2 at det var kjent at personen var eksplosiv-kyndig.

Det som synes klart er at de som hadde «situational awareness» (SA) ville ha bistand og at den som ikke hadde SA ikke ville ha bistand. Skarp taktisk evne forutsetter situasjonsforståelse, noe beslutteren i dette tilfellet neppe hadde.

Og da er jeg ved kjernen av Gjørv-rapporten igjen: Erkjenne! Blant annet at det sannsynlige er at det usannsynlige vil skje!

Og når det usannsynlige skjer er beslutningsgrunnlaget alltid begrenset. Derfor kan du si at kriseledelse er lederskap i ekstremsportinnpakning. Det er fortsatt «bare» lederskap - det dreier seg om evne til å ta beslutninger på mangelfullt grunnlag og forståelsen for, eller erkjennelsen av, at beslutningene operasjonaliseres og får taktiske konsekvenser i løpet av minutter eller sekunder, ikke uker og måneder.

Det er dårlig gjort (sic) å forvente at den jevne statssekretær skal evne å ta slike beslutninger. Her snakker vi ikke om utredninger, komiteer eller stortingsmeldinger, men om at mennesker kan dø kun minutter etter at beslutningen tas - eller etter at beslutningen ikke ble tatt. Og den jevne statssekretær har ikke den nødvendige trening eller den nødvendige kompetanse.

Hver instans i beslutningsrekken bruker minst fem minutter, derfor kan prosessen heller ikke baseres på lange beslutningsveier.

Dette ansvaret, eller snarere disse prosessene, må håndteres på en annen måte. Jeg vet ikke hvordan, men tror et sted å begynne er en nasjonal sitasjonssentral forhelesamfunnet, med bred og tverrfaglig representasjon, hele nødspekteret (110/112/113), Forsvaret, Kartverket, samferdsel, geo-, hydro- og andre «loger», med flere,ogrepresentant for regjeringen - kanskje statssekretær for samfunnssituasjonen ved Statsministerens kontor?

Italia har en slik sentral, som (utrolig nok) har svært godt ord på seg når liv står på spill.

Hvor skal det ende? Når skal politikerne erkjenne at faglig kompetanse er avgjørende og at den må settes i system av mennesker som kjenner hverandre og har gjensidig tillit til hverandre?

«Alle» forstår at spesialsoldatens profesjon krever spesielle kunnskaper, ferdigheter og kompetanse. Derfor venter ingen at en statsråd deltar «på bakken» i en av Forsvarets Spesialkommandos skarpe operasjoner, fordi statsråden ikke har disse kunnskapene, ferdighetene og kompetansen. Men å ta beslutninger om flystøtte fra Forsvaret, se det kan man gjøre uten skarpskytter-, politi- eller taktisk flykompetanse. Da holder det med 10-15 års politisk erfaring.

Forstå det den som kan!

Litt etter hendelsen den 2. oktober, ble de resterende 22. juli-intervjuene offentliggjort. Arrogansen er en synlig fellesnevner: «...joda, vi er enige i det som står i Gjørv-rapporten, men ikke det som står om oss. Nei, når det gjelder oss har komiteen misforstått...»

I 2007 utga psykologene Carol Tavris og Elliot Aronson boken «Mistakes were made (but not by me) - why we justify foolish beliefs, bad decision, and hurtful acts». Boken anbefales til alle, spesielt de som ble intervjuet av Gjørv-kommisjonen!

Og hvis du, kjære leser, tilfeldigvis er politiker: Operativt nivå er ikke politisk nivå. Enhver politisk innblanding i det operative nivå er en fallitterklæring for ditt politiske arbeid.

Med solid politisk håndverk forsvinner behovet for å blande seg inn i operative beslutninger. Sørg for robuste prosesser med solide kontrollmekanismer og jobb for å etablere tillit mellom de involverte.

Vi skal ha politisk styring av Norge men vi behøver ikke politisk «micro-management».