Operativ trening. − Dersom vi ønsker at politiet skal være profesjonelle maktanvendere som kan håndtere maktpyramiden slik den er tenkt og beskrevet, så må vi gi dem en slik mulighet gjennom tilstrekkelig trening, skriver artikkelforfatteren.
Operativ trening. − Dersom vi ønsker at politiet skal være profesjonelle maktanvendere som kan håndtere maktpyramiden slik den er tenkt og beskrevet, så må vi gi dem en slik mulighet gjennom tilstrekkelig trening, skriver artikkelforfatteren. (Foto: Erik Inderhaug)

Eksisterende kunnskap benyttes ikke til å endre treningen på bruk av fysisk makt

Eldre tjenestemenn har ikke fått opplæring i å pågripe folk som setter seg til motverge. Nye ferdigheter ikke gjort tilgjengelig gjennom trening.

  • Endret

I 2010 viste Lie (2010) i en studie at politiets ferdigheter i bruk av fysisk makt var lave. Han fant at 60 prosent av mannskapene ville strøket på det som er skolens minimumskrav. Dette betyr at de ikke maktet å vise korrekt utførelse av en av de lovlige teknikkene på en person som står i ro uten å gjøre motstand. Jeg har bygget videre på disse funnene. I min masteroppgave har jeg målt treningseffektgjennom et eksperiment der det ene distriktet skulle gjennomføre den årlige pålagte treningen, mens det andre distriktet skulle trene korte momentleksjoner på 15 minutter hver uke som et tillegg.

Eksperimentet viste at det var store forskjeller mellom distriktene, men dette skyldes i hovedsak at det ene distriktet har en høy andel eldre tjenestepersoner. Igjennomsnitt hadde ikke gruppen av eldre et ferdighetsnivå som på en forsvarlig måte kan anvendes i operativt politiarbeid. Med «forsvarlighet» legger jeg til grunn at man må kunne anvende de lovlige og medisinsk godkjente teknikkene på en person som setter seg lett til motverge dersom ferdighetene skal ha en reell verdi.

De som på dette tidspunktet (2011) hadde mer enn fem år i tjenesten, tilhører den generasjonen politifolk som har fått en mangelfull grunnopplæring. De har ikke fått opplæring i å pågripe folk som setter seg aktivt til motverge. I dag er dette en viktig del av grunnopplæringen, og det belønnes på eksamen gjennom en test med økende vanskelighetsgrad.

Politihøgskolen må ta selvkritikk for manglene i grunnopplæringen frem til 2006. Etter dette har det vært gjort mye for at studentene i større grad skal oppnå anvendbare ferdigheter. Forskningen viser at disse endringene ikke i tilstrekkelig grad sverter av på resten av politiets mannskaper gjennom den årlige treningen. Dette er problematisk.

IP mannskaper med ulikt ferdighetsnivå skal i dag ivareta det samme hjemmelsgrunnlaget.

Dersom politifolk blir anmeldt for ulovlig bruk av makt i tjenesten, så blir politiets opplæringsmateriell lagt til grunn. For en aktor vil det være helt naturlig å bla i Politihøgskolens nye lærebok for å lete etter den teknikken som tjenestemannen har benyttet. I tillegg blir handlingene sett i lys av hjemmelsgrunnlaget.

Halsgrep er forbud som pågripelsesteknikk, og har vært det i over 20 år, jmf rundskriv G-72/91. Mageleie skal unngås i størst mulig grad, jmf rundskriv 2007/011, og pepperspray og batong skal bare nyttes i særlige faresituasjoner, eller når tjenestehandlingene ikke kan gjennomføres uten at politimannen utsettes for skade jmf våpeninstruksens § 17. Makten som anvendes skal være forholdsmessig, nødvendig og forsvarlig jmf. politilovens § 6.

Vil den enkelte tjenestemann ha dette ansvaret, men samtidig akseptere at man ikke blir tilbudt en trening som i tilstrekkelig grad tilfører de ferdighetene som forventes? Her vil det være naturlig å legge til at det forventes en noenlunde normert forståelse av hva som er nødvendig maktbruk i den enkelte situasjon. Eller som, Auglend beskriver;

«Det dreier seg her om en objektiv politirettslig norm, ikke den enkelte politimanns subjektive eller rent private oppfatning om hva som ligger i disse begrensningene”(Auglend et al., 2004, s. 427)

Ulikt ferdighetsnivå vil kunne føre til svært ulik vurdering av hva som er nødvendig maktbruk i den enkelte situasjon, i strid med det som er forventingen.Distriktet med de laveste ferdighetene i min studie oppgir i større grad at de bruker pepperspray og batong fordi de erutryggepå pågripelsesteknikkene. I idretten utarbeider man arbeidskravsanalyser der man ser på hva konkurransesituasjonen krever i forhold til den kapasiteten utøveren har. Man er opptatt av å tette dette gapet. Min forskning og rapporten til Lie (2010) viser at vi ikke i tilstrekkelig grad tetter gapet mellom krav og ferdighet gjennom politiets vedlikeholdstrening.

Jeg etterlyser en endring i perspektiv. Skal vi kvittere ut x antall timer trening, eller skal vi sette krav til hva en operativ må beherske for å stå ansvarlig for sin maktutøvelse? Når vi vet hva den enkelte må beherske, så kan treningens kvalitet og omfang tilpasses dette.

Forskningen viser at virkemidler som forbud, påbud, og noen ekstra timer med trening ikke har endret mye på forskjellene mellom de operative. Det somharendret seg er at man i dag kan bla seg gjennom en bildebok som viser hvordan detforventesat makten skal utøves. I tillegg blir politifolk i dag filmet i HD kvalitet med mobilkamera når publikum mener at noe er kritikkverdig. Rammene endres og samfunnet endres. Politiet må følge med.

Etter TV sendingen på TV2 8.mai har jeg mottatt både støtte og kritikk. Det er forståelig at noen opplever at mine funn ensidig fokuserer på det som er for dårlig, uten å ta hensyn til hvor krevende en pågripelse kan være. Faren med å frykte evaluering og kritikk er at man unngår å se at forskningen som er gjort på dette område har vært gjennomført nettopp med tanke på å gjøre oss bedre. Vi må ha en kultur for endring.

Forskningskunnskap tas ikke i bruk

Politidirektoratet er en viktig del av dette regnestykket. Dersom man ønsker en kultur for å jobbe kunnskapsstyrt, så må man ta hensyn til foreliggende forskning. Læring gjør seg gjeldende når ny kunnskap fører til endring av praksis. Forskningen til Lie (2010) har vært kjent i fire år, uten at dette har fått reelle konsekvenser. Jeg savner en kultur for dialog mellom POD og PHS i kunnskapsstyrte endringsprosesser. Å kommunisere gjennom TV slik vi så på søndag 11. mai, er ikke den beste løsningen.

Ved at politifolk selv forsker på politiet, kan man reise en rekke spørsmål som andre forskere ikke vil gjøre. Det meste av forskning som har vært gjort på politiet har blitt gjennomført av kriminologer, psykologer og andre samfunnsvitere med sine perspektiver og interesser. Jeg tror at politiet i mye større grad kan jobbe proaktivt og på den måten unngå ytterligere «kommisjonskritikk» i fremtiden, dersom vi tørr å være selvkritiske og nysgjerrige på egen praksis.

Dersom vi ønsker at politiet skal være profesjonelle maktanvendere som kan håndtere maktpyramiden slik den er tenkt og beskrevet, så må vi gi dem en slik mulighet gjennom tilstrekkelig trening. I motsatt fall må politiet få andre rammer for bruk av makt. Lave ferdigheter innebærer at vi har en vedvarende høy risiko for at både politifolk og arrestanter blir skadet. Dersom vi fortsetter som før med den kunnskapen vi har nå, så har vi muligens ingen kultur for å bruke forskningen som et viktig bidrag til endring. Albert Einstein har sagt det fint: «Galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat».

Til toppen