De som var både ledere og PF-medlemmer under politikonflikten, ble dratt i to retninger, skriver artikkelforfatteren.
De som var både ledere og PF-medlemmer under politikonflikten, ble dratt i to retninger, skriver artikkelforfatteren. (Foto: Politiforum)

Egen lederforening i PF

Ledere som arbeidsgiver eller arbeidstaker?

Under politikonflikten stilte jeg et spørsmål. Hvordan klarte ledere som var medlem i Politiets Fellesforbund (PF) å ivareta sin lederrolle samtidig som PF var i konflikt med arbeidsgiver? Det vekket min interesse og en masteravhandlingen tok form. Tittelen ble til slutt: «Førstelinjeledere under politikonflikten – arbeidsgiver eller arbeidstaker? Hvordan håndtere ulike førstelinjeledere ulike rolleproblemer og hvilke handlingsstrategier valgte de?»

PF vedtok under landsmøtet 2013 at de skal nedsette en arbeidsgruppe som skal se på behovet for egen lederforening i PF. Saken skal fremmes for landsmøtet i 2014. Etter min mening er dette lovlig sent. I min masteravhandling utførte jeg dybdeintervjuer av respondenter som var medlem i PF, politiførstebetjenter/overbetjenter (fra to politidistrikter) og som hadde personalansvar for vaktlag under politikonflikten.

Min observasjon tilsa at mange førstelinjeledere kom opp i ulike rolleproblemer mellom det å utøve ledelse på den ene side og på den andre siden ha personlige interesser opp mot PF.

Som innspill til refleksjon rundt medlemskap i PF og rollen som leder ser dere under et lite utdrag fra konklusjonen i masteravhandlingen.

Klare forventninger

Alle respondentene følte seg mellom barken veden, mellom å utføre sin plikt som leder eller støtte PF sine virkemidler under politikonflikten. PF hadde regien på en ulovlig aksjon hvor deres medlemmer i organisert form beskyttet sin fritid ved å ikke frivillig arbeide overtid.

Aksjonen var i følge respondentene skjult og ikke på papiret, men de mente at alle aktørene visste hva som forgikk. De opplevde også mange forventninger og krysspress fra flere aktører som ansatte, kollegaer, tillitsvalgte, PF, publikum, media og arbeidsgiver.

Respondentene opplevde også politikonflikten som vanskelig på bakgrunn av ulike aktørers forventninger til dem. De opplevde en «intersenderrollekonflikt» på bakgrunn av at de mottok motstridende forventninger fra flere aktører. De ansatte forventet at respondentene ikke skulle beordre dem på overtid, selv om noen forventet at respondentene skulle beordre andre på overtid når de selv var på jobb. Borgerne forventet at de fikk hjelp når de kontaktet politiet og eksterne samarbeidspartnere at politiet stilte opp ved behov.

Til slutt forventet PF at alle medlemmene lojalt skulle stille seg bak deres virkemidler ved å beskytte sin fritid og ikke beordre mannskaper på overtid.

Ingen forventninger

Et annet tydelig funn var at alle respondentene med unntak av én, ikke fikk klare og tydelige forventninger fra overordnet ledelse under politikonflikten. Respondentene hørte lite eller ingenting fra overordnet ledelse. Respondentene kunne ved klare og tydelige forventinger fra overordnet ledelse, ha unngått den rolletvetydigheten de fikk ved å være usikre på hvordan de skulle løse de ulike problemene under politikonflikten.

Mange respondenter spilte et skuespill under politikonflikten. Rollespillet ble begrunnet med at politiet holdt på med et spill, en skjult konflikt, en aksjon som ikke var på papiret og at det var verre jo høyere opp i hierarkiet du kom. De spilte et skuespill ovenfor media, underordnede, overordnet ledelse og PF.

Noen respondenter mente at de ansatte også spilte et spill ved å være syke og sure. I tillegg ville de være tilgjengelige «under bordet» uten at respondentene skulle synliggjøre det ovenfor andre ansatte eller PF.

Rolleproblemer

Alle respondentene fikk rolleproblemer. Et av hovedfunnene i undersøkelsen var at alle respondentene opplevde rolleproblemer og syntes det var vanskelig å lede under politikonflikten. Respondentene var samstemte i at det foregikk en aksjon ved at de ansatte i organisert form beskyttet sin fritid og ikke satte seg på frivillig overtid.

Respondentene opplevde en «interrollekonflikt» ved at de hadde flere roller å utfylle ved at de skulle være lojale mot arbeidsgiver og deres egen lederrolle, men samtidig være medlem i PF og lojale mot deres virkemidler. Når respondentene hadde flere roller å utfylle ble rollene innbyrdes i konflikt med hverandre

Tre respondenter utførte ikke sin lederrolle fullt ut og identifiserte seg mer med en kollegarolle enn sin lederrolle. De beordret ikke mannskapene sine på overtid ved behov og var mer opptatt av å «stå sammen med sine mannskaper». De satte seg selv på et medarbeidernivå og var mer lojal mot underordnede enn mot sin lederrolle. De var også helt klare på at de var lojal opp mot PF sine virkemidler med å beskytte sin egen og mannskapenes fritid.

Konsekvensen var at mange oppdrag ikke ble utført og i flere tilfeller holdt de mannskapene inne, av sikkerhet for dem selv. Liv og helse ble likevel prioritert. Det hierarkiske prinsippet er å følge tjenestevei og at man ikke skal være tvil om hvem man er ansvarlig for.

Når respondentene ikke utførte sin lederrolle fullt ut og godtok at mannskapene utførte en ulovlig aksjon, blir de også ansvarlige for de handlingene de ansatte utfører. I dette tilfellet medvirkning til en ulovlig aksjon i regi av PF. De hadde ikke en etisk refleksjon over egen og andres atferd og handlemåte.

PF bør bidra mer

Fem respondenter identifiserte seg derimot som ledere ved at de identifiserte seg med sin lederrolle og utførte handlinger i tråd med sin lederrolle. De tok ansvar for de oppdragene som de til enhver tid hadde ansvar for å løse. De fulgte det hierarkiske prinsipp ved å følge tjenestevei, lede og instruere ved behov, og beordret også mannskaper på overtid ved behov.

De var lojale mot sin lederrolle og overordnet nivå. De hadde også en etisk refleksjon over sin lederrolle, og de reagerte også sterkt ovenfor ansatte og PF sine virkemidler og handlemåter, selv om de var enige i PF sitt hovedmål. Fire av de samme respondenter satte derimot store spørsmålstegn med PFs og ansattes virkemidler. De var opprørte over at PF kunne sette seg i spill på den måten og at ansatte fikk lov til å utspille en ulovlig aksjon som gikk utover publikum.

Noen av respondentene satte store spørsmålstegn ved lojaliteten til de ansatte og andre om sitt eget medlemskap i PF. Andre respondenter var redd for tilliten og omdømmet til politiet når ansatte prioriterte sin egen vinning fremfor å prioritere publikum.

Politiets Fellesforbund bør inntil det forhåpentligvis opprettes en egen lederforening i PF 2014, bidra mer i debatten rundt rollen somt leder og som medlem i PF. Slik at ledere føler en mer trygghet i sin rolle både opp mot arbeidsgiver og PF, spesielt i tilspissende situasjoner. Det skal sies at det samme ansvaret også gjelder for arbeidsgivere.

Lykke til med arbeidsgruppens arbeid. Jeg håper på et positivt resultat. Det vil gi et slagkraftig og et mer robust PF.

Til toppen