Det jeg frykter mest…

Jeg ønsker debatten om permanent bevæpning velkommen og har noen kommentarer i anledning intervjuet med Eirik Jensen, leder av Spesielle Operasjoner (SO) i Oslo, på Politiforum.no.

På 1. divisjon ved ordensavdelingen på Grønland politistasjon har de ansatte i snitt nesten 9 års ansiennitet med operativ ordenstjeneste. Jeg har hentet ut tall fra PO-loggen, som viser at det i snitt er to bevæpninger ved Grønland politistasjon hver eneste dag, hele året! I tillegg kommer de utallige situasjonene som gir hjemmel til bevæpning jfr. våpeninstruksen, men som av en eller annen grunn ikke blir gitt. Dette er i hovedsak situasjoner hvor personer har utvist en truende adferd med stikk- eller huggvåpen.

Videre har det de siste årene vært flere politipatruljer i Oslo og landet forøvrig som har blitt truet med skytevåpen eller kniv og som følgelig har vært prisgitt de kriminelles handlingsmønster. Utfallene har som regel endt godt, da politiet har et sivilt preg og en uprovoserende tilnærming, mener mange. Flaks kaller jeg det!

Våpentreningen og den taktiske treningen ved Grønland politistasjon har økt de siste årene, fra obligatoriske 40 timer i året til nærmere 100 timer. I tillegg er det slutt på den tiden da operative mannskaper kun ligger på lang avstand og øver presisjonsskyting med etthåndsvåpen. Nå er det praktisk skyting på korte avstander med målveksling under stress, som har fått fokus.

Det er en enorm forskjell på et spesialavsnitt sine planlagte aksjoner mot tunge kriminelle hvor alt er forberedt ned i minste detalj, og ordenspatruljenes øyeblikkelige aksjoner som alltid er utløst av gjerningsmenn som ofte er psykisk ustabile og/eller ruspåvirket. Ordenspatruljene har meget liten tid på seg til å gjenopprette ro og orden, mens spesialavsnittene kan ha planlagt en aksjon mot et kriminelt miljø i uker, måneder eller år. Publikums krav og forventninger til at politiet skal agere raskt og effektivt på uønsket adferd, krever noen ganger mye av hver enkelt tjenestemann og kvinne. Det er dermed ikke alltid det holder at deler av utstyret vårt ligger nedlåst i et skrin i en bil, som står parkert 10 etasjer under oss eller ett kvartal bortenfor.

Det er også en illusjon at de kriminelle vil bli hardere mot politiet og bevæpne seg i større grad dersom politiet blir permanent bevæpnet. De kriminelle er allerede bevæpnet og de er harde mot politiet!

Videre sier Jensen at det nesten ikke er noen vådeskudd, som følge av å ikke ha permanent bevæpning. Det er feil! Bare det siste året har det vært 5 vådeskudd i Oslo politidistrikt og det er av personell som oftest ikke er tilknyttet ordensavdelingene.

Det er heller ingen situasjoner hvor tjenestemenn har blitt fraristet våpenet i Norge, sier Jensen. Og nei, det er nok mulig, men det er heller ikke så rart siden det er ytterst sjeldent at norsk politi går med våpen utover konkrete situasjoner eller stående vakthold, med unntak av livvaktene. I tillegg vil jeg kaste ut en påstand om at det er ytterst få av våre kolleger i nabolandene Sverige og Danmark som opplever å bli fraristet våpenet sitt. Dette er ofte et argument som blir brukt for å skremme andre kolleger i bevæpningsdebatten.

I følge det amerikanske FBI var det i 2006 cirka 800.000 politiansatte fordelt på ulike byråer og avdelinger i USA. I 2010 ble 56 tjenestemenn utsatt forsettlig drept i tjenesten. Sju av disse ble drept med eget tjenestevåpen. Dette utgjør cirka 0,0009 prosent av den totale arbeidsstyrken og 12,5 prosent av de som ble utsatt for forsettlig drap.

Jensen avslutter med at det han frykter mest av alt er at det nå blir skutt en tjenestemann, som vil føre til en bølge av argumenter for en fast bevæpning uten debattmotstand.

Det jeg frykter mest av alt er at en samfunnsborger, kollega eller meg selv blir drept, og det kunne vært forhindret dersom politiet hadde permanent bevæpning.

Til toppen