Det er av sine egne man skal ha det!

Jeg har i den senere tid pådratt meg en akutt undring over de mediale utspill en del av våre tidligere kolleger forsettlig lar seg eksponere for. Med umiskjennelige dollarglis blir de presentert som overbetjenter, tidligere politisjefer og eksperter i hva det skulle være.

Det være seg spionsaker fra den gang politibilene var svarte og hvite, forsvinningssaker fra nord og nær, eller drapssaker i det ganske land. Her kjennes ingen besøkelsestid! Så lenge kameralyset er på, og skråsikkerhetens potens er til stående, feller de dom over alt fra riksadvokatens manglende evne til bevisvurdering til Beredskapstroppens klønete entringsprosedyrer. Om hendelsenes iboende tragiske virvar er fullstendig, kan de retthaversk legge frem sine vitnesbyrd i 40 tommers glorie med en hilsen om hvor teit det går an å være.

Det får heller være at den profesjonelle konsensus langt i fra har annonsert noen fasit.

Når tragediene har rammet, dukker de opp som fluer på det papiret som er ment for den slags. Der i gården har man for lenge siden pakket inn løsningen med rød sløyfe rundt. Fra sannhetens alter kommer profetien enhver politiansatt bør legge seg på minne:

«Nå skal dere høre», sier herrene. «Man skulle ha gjort sånn eller slik».

Om det lokale politi har gjort det som sto i deres makt der og da, delvis strangulert i håpløse budsjetter, ATB og østeuropeere, er det en verden som aldri har sneiet bedreviternes selvdyrkende globus.

«God butikk i andres tragedier»

På fremste losjerad for å spy ut edder og galle, heies de på av glupske advokater og en og annen mediefigur med desperat appetitt for sitt eksisterende ego. Da kan de la seg skinne i TV-ruta, med kontonummeret som en svak tatovering i panna. Der sitter de, ulastelig antrukket i blazer, akademiske titler og guttesveis. Storsnutet gir de seg budskapet i kast, og før obduksjonsrapportene er skrevet har de satt to streker under svaret. Hendelsenes de facto får være så som så, det kan man i sannhet heve seg over. Noe annet skulle tatt seg ut.

Det er god butikk i andres tragedier må vite, og sammen i beste dugnadsånd bringer de fyringsved til neste heksebål.

Midt i tragedienes origo skal de lokale politifolkene trosse normal arbeidstid, gi trøst og støtte til de som trenger det mest, og for ikke å snakke om at datasystemet BL skal ha sitt fornødne påfyll. Hver dag går de til arbeid i by og bygd, kongerikets politifolk.

Hvilke tanker skal vederfares disse når de sitter foran TV-skjermen om kvelden, og iakttar noen av disse bedreviternes besyv til at dette kunne da med enkle håndgrep vært gjort bedre. Når Dagsrevyens nyhetsanker med snøhvite skjortesnipper og langt fremskreden diksjon sender avgårde de bestilte spørsmålene, kan en saktens spørre seg om hva som driver dem.

De har et felles multiplum disse gutta med silkeslips og store innerlommer. Nærmest som et kartell i opplest og vedtatt, våger de å øse ut med oral «junk food» om hvor elendig det står til med lovens avkappede arm. Et slikt selvbilde skal man lete lenge etter.

Vi tåler da å bli sett i kortene?

Er det noe vi er vant med, så er det vel det. Med unntak av de hvite englene som skal holde liv i oss lengst mulig, er det vel bare representantene for lov og orden som kan konkurrere med helsemyndighetene i å bli snudd opp ned når begivenhetene og hermetikkjournalistene krever det.

Via 460 sider med rød skrift har «Gjørvatoriet» gitt oss millimeterbeskrivelse om tingenes katastrofale presens. Og vi har fått analyser med brettekant som i detalj forteller oss om hverdagens elendighet. Nei dette vet vi. Og vi har da hørt og lest - men ikke sett - at lyset er rett rundt neste budsjettoppgjør.

Samtidig vet vi at det finnes et utall av takksigelser i kyst og by til vårt kritikkrammede «firma». Fra folk som ikke kan ytre seg godt nok om hvilke utrolig flott behandling de har fått. Et fiktivt telleapparat som gjorde regnskap for der politifolk har ofret mer enn lønnstrinnet forlanger, hadde muligens gitt «blazerne» noe å tenke på. Men det gir ingen opptreden i TV.

Så fri og bevare oss vel for disse tidligere hva de nå er eller var, sittende på pressetribunen med skarpladd torpedo, finsiktet mot konvoien av Norges politikorps. Og tenk; disse noksagtene har engang latt seg stille opp til mønstring i vår egen uniform? Det er nesten ikke til å tro! Bestemora mi ville ha sagt: «Eier de ikke skam i livet?!»

For å sitere Jan Eggum: «Kor e alle helter hen?» Svaret vet vi. De er på jobb i etatens tjeneste døgnet rundt. De andre det er snakk om her, er ikke inkludert i spørsmålet.