«Det ærefulle politiet»
Onsdag 23. november 2011 ble det skrevet en leder i Bergens Tidene som ikke bør bli stående uimotsagt. Den hadde tittelen ”politiets tapte ære”, men innholdet i artikkelen bærer i beste fall preg av kunnskapsløshet om dem som kritiseres.
Lederen starter med å be Politiets Fellesforbund om å spisse ørene. Her er første skivebom. Det er jo ikke PF som skal spisse ørene, men den bevilgende og lovgivende myndighet. PF har satt og setter et stadig fokus på de ulike utfordringene i etaten, og en av utfordringene er den stadige øremerkingen av midler.
Ta for eksempel et mellomstort politidistrikt som Follo. De har siden 2005 fått økt budsjettet sitt med 51 millioner kroner, men utfordringen er at 49 av disse millionene er bundet opp i medfølgende utgifter. Dette har gitt politimesteren i dette distriktet et økt handlingsrom på to millioner - to millioner - på seks år. Dette er ett eksempel på hvor skoen trykker.
Videre så kritiseres de rigide og innbringende arbeidstidsbestemmelsene (ATB) i politiet. Det jeg tror lederen (og nestleder i Frp, Per Sandberg for den sakens skyld) har gått glipp av, er at arbeidstidsbestemmelsene gir arbeidsgiver mulighet til å bruke politifolk til tjeneste UTOVER de reglene som arbeidsmiljøloven tillater. ATB`en, som de fleste polititjenestemenn er underlagt, gjør at vi jobber mer, ikke mindre.
I en tid med økt fokus på fritid, ferie og forsøk med 6-timersdag har politiets fagforening gått med på å øke timeantallet per uke. Politifolk jobber faktisk 38,5 timer per uke mot 37,5 timer som er normalen. Her har de ansatte gått ut og tatt ansvar for å demme opp for politimangelen i samfunnet. De jobber mer og ikke mindre. De søker ikke dekning bak kontorpultene slik som lederen skriver.
Den tredje skivebommen i artikkelen er at det hevdes at ni av ti nyutdannede politifolk havner bak et skrivebord. Flere av de nyutdannede havner hos NAV eller hos andre arbeidsgivere enn politi- og lensmannsetaten. Politidirektoratets rapport "Politiet mot 2020" har et mål om 2 politiansatte per 1000 innbygger. Der ligger vi langt, langt unna i dag. Se bare på vårt lokale politi, Hordaland politidistrikt.
I 2011 er det over 55 færre ansatte enn i 2010, og vi er nede i en politidekning på 1,26. Jeg tror ikke det er fordi vår politimester synes det er kjekt å skjære ned eller at han ønsker et større press på de ansatte. Nei, det er fordi handlingsrommet til politiledere i Norge er på et lavmål. De aller, aller fleste økningene i budsjetter er øremerket, og dermed bundet opp i ting som en politimester ikke rår over. Det står en rekke nyutdannende polititjenestekvinner og polititjenestemenn der ute som verker etter å gjøre gatene trygge. Ikke anklag dem for å være et skrivebordspoliti, men gi dem muligheten til å vise hva de kan. De har kompetansen, viljen og lysten.
Men en ting skal lederen (og nok en gang Per Sandberg) få rett i. Man bør kanskje se på organiseringen og arbeidsoppgavene som politiet i dag blir tillagt. De siste tiårene er politi- og lensmannsetaten lovpålagt over 100 nye arbeidsoppgaver. Dette trekker enorme mengder ressurser både i penger og personell, og det binder opp voldsomt mye tid som mange ansatte mer enn gjerne skulle brukt på tradisjonelt politiarbeid. Framstillinger i retten, fangetransporter, tolkeutgifter, enorme mengder prosjekter og flerfoldige timer med bistand til andre offentlige etater er eksempler på oppgaver som trekker ressurser.
Men ikke legg skylden på topp motiverte ansatte og Politiets Fellesforbund. Plasser ansvaret der det hører hjemme, nemlig hos de folkevalgte. Det koster, og det skal koste, å ha et velfungerende politi. Det er samfunnets sivile maktapparat, og samtlige av landets borgere er tjent med at det prioriteres og satses på. Prioritet nummer én for oss er å skape trygghet for befolkningen. De ansatte tjener så til de grader politi- og lensmannsetaten til ære.”
