Den vanskelige åpenheten

Politiet har valgt å ikke si noe om hva som førte til at en 14 år gammel jente fra Søgne i slutten av august ble funnet drept. Det er senere opplyst fra politiet at den unge jenta døde som følge av drukning.

En jevnaldrende gutt, under den kriminelle lavalder, har tilstått at han drepte jenta. Dermed ender en dypt alvorlig drapssak hos barnevernet.

Saken fra Søgne berører vurdering av politiets åpenhet knyttet til hva som skjedde, og hvilket motiv som førte til denne meningsløse forbrytelsen. Tausheten brukes vanligvis av hensyn til etterforskningen. Nå er politiets motiv et annet.

Jeg er ikke overbevist om at politiet har rett i at det beste er å bevare den totale taushet knyttet til det som skjedde.

Klok lensmann

Lensmannen i Søgne og Songdalen, Terje Pedersen, sa mange kloke ord i et intervju med Fædrelandsvennen etter at saken var oppklart. Hendelsen har preget selv politifolk som har levd et langt liv med sterke og dyptgripende opplevelser, som ikke alltid er like lett å håndtere i ettertid.

Da barnedrapene i Baneheia ble behandlet i domstolene, var pressen svært tilbakeholden med å gi informasjon om hvordan drapene ble utført. Det medførte mange spekulasjoner om hva som skjedde da de to unge jentene ble voldtatt og drept.

Vi som vet hva som skjedde, har nok i ettertid et mer nyansert syn på hva som burde vært offentliggjort. Jeg tror mediene i dag ville ha valgt en annen strategi, og en større åpenhet.

Kritisk aktor

Den gang var daværende statsadvokat Edward Dahl, som førte aktoratet i Baneheiasaken, meget kritisk til at pressen ikke var med åpen i sin beskrivelse av hva som hadde skjedd. Dahl var sterkt opptatt av at pressen underslo faktisk informasjon i saken, og han mente at mediene burde ha offentliggjort mer enn det de gjorde.

Men redaktørene holdt på sitt. Det var ikke legitimt og i offentlighetens interesse å offentliggjøre sterke detaljer fra drapene.

Jeg husker fortsatt krystallklart hva den ene tiltalte fortalte i retten om hvordan drapene ble utført. Det var sterkt. Psykologene fortalte oss journalister før rettssaken, og etterpå, at det bilde vi dannet oss av drapshandlingene gjennom forklaringen og bilder aldri ble visket vekk, men at inntrykket og bildene ville bli mer diffuse med årene. Det stemmer, for min del.

Alderen avgjørende

I saken fra Søgne står vi overfor en avveining som egentlig dreier seg om et tall. Nemlig alderen på den siktede unge mannen som drepte den jevnaldrende jenta. Om han hadde vært over den kriminelle lavalder hadde saken fått en rettslig behandling, og det hadde blitt full offentlighet rundt selve drapet.

Det har i Søgne oppstått en rykteflom om hva som skjedde, og hva som var motivet. Det er uunngåelig. Ikke bare fordi selve drapet er så brutalt og vanskelig å ta inn over seg, men også fordi politiet har valgt å være tause.

Informasjonsvakum

Det finnes ikke fasitsvar på hva som er rett eller galt. På mange måter tror jeg at det er lettere å håndtere faktum, enn å håndtere tanker og spekulasjoner. Det informasjonsvakum som oppstår i kjølvannet av en sak, der det legges så sterke føringer for hva som skal sies offentlig fra politiledelsens side, er vanskelig. Ikke bare for politiet, men mest for de som står i den nærmeste ring rundt to hardt rammede familier, kamerater, venninner og et helt lokalsamfunn.

Jeg tror åpenhet er den beste løsning. Det gir en forklaring. Åpenhet gir svar, gir ro og stopper spekulasjonene.

Nå må alle arbeide for å stoppe spekulasjonene. Alle har et ansvar. I øyeblikket hviler det største ansvaret på den etat som har valgt å være taus.

Åpenheten kan tidvis være vanskelig, men som oftest den beste måte å håndtere vanskelige saker på.