Bruk av mageleie og halsgrep i forbindelse med pågripelser

Både mageleie og halsgrep brukes i ulik grad av politiet for å få kontroll på personer. Følgende må du være klar over.

Spesielt når det gjelder pågripelser der personer yter motstand, og ved bruk av Body-Cuff, ender man som regel opp med personen i mageleie. Dette er naturlig fordi det er en svært gunstig posisjon for å opprettholde kontroll, mye på grunn av kroppens anatomi.

Halsgrep brukes nok langt sjeldnere, og mer i de situasjonene der man er i ferd med å miste kontrollen eller handler i selvforsvar. Det er imidlertid flere ting man må være klar over når man kontrollerer en person i mageleie, eller velger å ta halsgrep, eller for den saks skyld kombinerer mageleie og halsgrep.

Remme.jpg
Remme.jpg

Trond Remme

– Er utdannet ambulansearbeider og sykepleier.
– Jobbet 18 år i ambulansetjenesten i Østfold og noen år som sykepleier i Halden fengsel og i DPS akutteam.
– Ferdig utdannet på PHS sommeren 2015.
– Har nå fast jobb som politibetjent på ordensavdelingen Fredrikstad politistasjon.

Mageleie er i utgangspunktet sjeldent farlig, men når det anvendes for å få kontroll på en aggressiv person som yter stor motstand, i kombinasjon med at det settes håndjern på ryggen, er det potensielt livsfarlig. For halsgrep er det annerledes. Utgangspunktet for halsgrep er at det er potensielt livsfarlig uansett, og det er flere grunner til dette.

Mageleie og lungeshunting

Når en frisk person, med normal hjerterytme og pustefrekvens, frivillig legger seg i mageleie reduseres lungekapasiteten med 40 prosent etter tre minutter. Dette reduserer naturligvis også blodgjennomstrømningen og mengden oksygenrikt blod i kroppen. Dette er forsøk gjort av rettsmedisinere i etterkant av Obiora-saken i 2006.

Blodgjennomstrømningen foregår normalt i to delvis atskilte kretsløp. Det lille kretsløpet går fra høyre hjertehalvdel til lungene som forsyner blodet med oksygen, samtidig som det ventileres ut karbondioksid (fra kroppens energiomsetning). Blodet som har passert lungene og blitt mettet med oksygen går tilbake til venstre hjertehalvdel og ut i det store kretsløpet til øvrige organer for å avgi oksygenet.

For å kunne gjenvinne oksygenopptak og ventilasjon i mageleie vil enhver i en eller annen grad, spesielt etter stor fysisk anstrengelse nærmest reflektorisk søke å løfte brystkassen med armene slik at oksygengjelden i kroppen reduseres. Når hendene tvinges bak på ryggen mister man denne hjelpefunksjonen. Vedkommende risikerer da å bli bevisstløs ved kvelning.

Blodet har mulighet til å passere lungekretsløpet uten å bli mettet med oksygen. Eksempelvis ved at lungen er hindret i å utvide seg eller at den er skadet. Dette kalles shunting. Når det gjelder mageleie hindres eller reduseres oksygenopptaket som regel ved at vedkommende ikke får utvidet brystkassen og pustet inn luft. Det er da mindre oksygen i lungene som kan gå over til blodet, og blodet passerer derfor lungene uten å få med seg det viktige oksygenet til hjernen og resten av kroppen.

Dette er særlig ugunstig dersom vedkommende gjør aktiv motstand (og det er stor oksygengjeld i kroppen), er ruset, angstfylt og/eller har hendene i håndjern på ryggen.

Dersom personen i tillegg er overvektig (har stor mage) vil mageleie presse inn magen, som igjen vil gi økt buktrykk, og presse mot brystet. Dette vil redusere plassen lungene har å utvide seg på ytterligere.

Halsgrep (kyllingen)

Å ta halsgrep på en person i forbindelse med en pågripelse vil alltid ha stort skadepotensiale. Det er i hovedsak to årsaker til dette. Både luftrøret, nerver og blodkar i halsen ligger utsatt til for avklemning og skade. I halspulsårene er det også nervepunkter som ved direkte trykk kan gi hjerterytmeforstyrrelser i form av lavere puls og i noen tilfeller også direkte hjertestans (vagusstimulering). Stimulering av disse punktene kan også virke inn på blodgjennomstrømningen i hjernen.

Halspulsårene

De to halspulsårene går på hver sin side av adamseplet. I disse kjenner man pulsen. Disse arteriene forsyner hjernen med oksygenrikt blod, i tillegg til noen arterier som går litt dypere i nakken. På innsiden av begge arteriene i halsen, i området mellom adamseplet og øret (på begge sider), sitter det nervepunkter.

Både halspulsårene og tilknyttede nerver er svært sentrale for å sikre en optimal blodgjennomstrømning til hjernen. Selv om det krever stor kraft, kan halsgrep i en gitt situasjon klemme av halspulsårene og medføre at en person mister bevisstheten på få sekunder.

I de tilfellene der det brukes mindre kraft kan man likevel få fysiologiske responser. Venene går på siden av halsen og frakter blodet fra hjernen. Disse er ofte synlige på siden av halsen, og er mer utsatt for avklemming. Dette kan medføre at blodet stuves opp i hodet. Dette kan gi økt hjernetrykk, med fare for væskeansamling i hjernen, hjerneblødning og bevisstløshet.

Press mot nervepunkter

Som nevnt er nervepunktene i halspulsårene sentrale for å regulere blodgjennomstrømningen i hjernen. Både slag og trykk mot halsen kan også stimulere vagusnerven, som vil gi redusert puls og i noen tilfeller hjertestans.

Ved en fysisk krevende pågripelse, eller i en situasjon der man havner i en nødvergesituasjon, hvor adrenalinnivået er høyt, kan det være at man klemmer til litt ekstra, med påfølgende fysiologisk respons.

Luftrøret

Dette består av bruskringer og ser ut som et «elektrikerrør», og sitter foran spiserøret. Luftrøret gir litt etter når det presses på og tåler et trykk på cirka tre kilo før det «brekker» og kollapser. Det gjenvinner da ikke sin opprinnelige form og er derfor mulig å lage permanent skade på i forbindelse med direkte press. Dette vil i stor grad vanskeliggjøre evnen til å puste. Det vil i tillegg kunne tilkomme lokal hevelse og blødning.

Sammendrag

Både ved bruk av mageleie og halsgrep er det flere faktorer som bidrar til å øke risikoen for skade og død. Det er derfor svært viktig å være bevisst den risikoen man utsetter vedkommende for.

Jeg har nevnt effekter på lungene ved trykk og redusert oksygenopptak ved mageleie. Videre hvilke konsekvenser det kan ha å klemme av halsarterier og vener, stimulering av nerver i halsregionen og å påføre skader på luftrøret. I de tilfeller der det er snakk om skade eller dødsfall er det nok vanskelig å peke på en enkelt årsak. Faktorer som rus, psykiatri, medisinering og ytre påvirkning i forbindelse med en pågripelse kan tenkes å spille mye inn.

Det kan være vanskelig å justere maktbruken fordi man ofte blir svært grovmotorisk når man er stresset og ikke føler man får kontroll. Jo lengre vedkommende yter fysisk motstand, jo større oksygengjeld er det i kroppen. Økende fysisk motstand fra den som holdes på bakken kan lett tolkes som at vedkommende motsetter seg pågripelse, når det egentlig kan handle om livstruende oksygenmangel og blodtrykksfall.

Dette gjør at tidsaspektet blir svært sentralt, og ikke minst hva som er formålet med tiltakene man iverksetter. Det er viktig å være klar over at dersom man velger å holde noen i mageleie, og eventuelt også kombinerer halsgrep, er det stor sannsynlighet for at man oppnår det motsatte av det som først var intensjonen, nemlig å få personen til å roe seg.

Selv om man nok raskere vil få kontroll på vedkommende, bør man gjøre seg noen refleksjoner rundt økende uro og aggresjon som eventuelt måtte tilkomme. Leiebetinget kvelning er rikelig omtalt i litteraturen, og det er nok fortsatt litt undervurdert hvor farlig dette er. Følelsen av å ikke få nok luft kan skape panikk hos de fleste, og kanskje særlig hos de som er ruset, har psykisk lidelse og blir holdt fast mot sin vilje.

Selv om utgangspunktet for halsgrep er at det ikke skal brukes, med mindre det er snakk om nødverge, er det likevel sannsynlig at det kommer til å bli brukt igjen. Dette må bli opp til den enkelte politibetjent å vurdere behovet for. Er intensjonen med mageleie og/eller halsgrep å få kontroll på en situasjon, er det gode grunner til å senke terskelen for å justere tiltakene når man har kontroll.

Dette vil være gjeldende både ved en ordinær pågripelse og ved en nødvergehandling. Både mageleie og halsgrep krever at man gjør kontinuerlige vurderinger av bevissthet, pust og puls av den man tar kontroll på. Havner man i situasjoner der man velger begge deler, kreves det naturligvis særlig aktsomhet. Halsgrep og mageleie er det også særlig fokus på i undervisningen på PHS etter PODs rundskriv i 2007/011 og også i politietaten forøvrig.

Som alltid når noen besvimer og/eller får pustestopp, så er frie luftveier avgjørende for overlevelse. Sideleie eller kjeveløft er direkte livreddende tiltak. Vedvarende ufri luftvei vil snart resultere i hjertestans, selv om man har lagt vedkommende i sideleie og ringt ambulanse. Det er derfor svært hensiktsmessig at man kan vurdere om pust og puls i det hele tatt er tilstede, og ikke minst om det man finner er «godt nok». Selv om luftveier ofte er utfordrende å håndtere er tiltakene ved pustestopp som regel enkle, og svært effektive. Det er alt som ligger mellom ytterpunktene som er utfordrende å vurdere.

Som ofte i politiet, så handler det om mental forberedelse.

Til toppen