– Bevæpning kutter responstid

– Bevæpning kutter responstid

I akuttsituasjoner kan et våpen på hofta være forskjellen mellom liv og død for operative polititjenestemenn, mener Trond Jarnum.

Den pensjonerte polititjenestemannen, med 18 års fartstid i Beredskapstroppen bak seg, støtter konklusjonen fra spørreundersøkelsen som ble gjennomført på ordensavdelingen på Grønland politistasjon i Oslo. Der svarte over 80 prosent av de spurte «ja» til fast bevæpning.

– Det er jo de som føler trykket mest. På Grønland og Sentrum politistasjon i Oslo er det mest vold mot politiet, hvis du tenker akutte situasjoner, hvor du står som ubevæpnet politimann i en situasjon som plutselig går fra null til hundre i løpet av sekunder, sier han til Politiforum.

Jarnum, som understreker at dette er hans personlige betraktninger, mener det i bevæpningsspørsmålet bør skilles mellom de som jobber operativt og de som ikke gjør det.

– Det en åpenbar forskjell på synet på bevæpning mellom de som jobber på gata og de som ikke gjør det.

Skjøt inn i køen

Jarnum stiller seg dermed bak utspillet fra ordensavdelingen, som ønsker fast bevæpning.

– Selvfølgelig gjør jeg det. Dette handler om ansvaret politiet har for en uskyldig tredjeperson i en akutt nødsituasjon, og muligheten for å beskytte eget liv. De to tingene henger sammen. Blir man nødt til å trekke seg ut av en situasjon som involverer andre for å redde eget skinn, så kan det gå ut over tredjeparten, forklarer han.

Mens en ubevæpnet polititjenestemann må returnere til bilen for å låse ut våpenet, så går sekundene raskt. For Jarnum er dette rett og slett et spørsmål om responstid.

– Et konkret eksempel er skytingen på Baronen og Baronessen i 2001. Da sto gjerningsmannen og skjøt mot gjester og dørvakter, mens polititjenestemannen var i bilen og forsøkte å låse opp skrinet. Da ble folk skutt og skadet, mens tiden gikk.

Det er slike situasjoner han ser spørsmålet om fast bevæpning som relevant.

– De fleste farlige situasjoner oppstår ved akutte hendelser. Utgangspunktet er en normalsituasjon som eskalerer med våpen, for eksempel på grunn av rus. Da er det responstiden i form av å trekke våpen, som gjelder, sier Jarnum.

– Et siste valg

Den pensjonerte polititjenestemannen understreker at fast bevæpning må involvere mer trening.

– Det å bevege seg med våpen på hofta inn blant publikum, da skal man være bevisst på hvordan man beveger seg. Og man skal være mentalt tilstede når man bærer det der man kommer tett på folk.

Motargumentene mot bevæpning, er blant annet faren for å bli frarøvet våpenet, økt avstand til publikum, og eskalert voldsbruk blant kriminelle. Jarnum sier seg bare delvis enig i dem.

– Det er selvfølgelig en risiko for å bli fratatt våpenet, i likhet med batongen, medgir han.

– Samtidig er min erfaring at politiet har stor respekt for bruk av skytevåpen i skarpe situasjoner. Det å trykke på avtrekkeren er et absolutt siste valg. Mitt inntrykk er at folk heller venter for lenge med å skyte, enn å skyte for tidlig.

Han ser heller ikke at våpen vil skape større avstand til publikum, og viser til Sverige og Danmark.

– Der føler ikke publikum det ubehagelig å gå bort til en bevæpnet politimann, da det er en normalsituasjon og således ikke virker truende.

Til toppen