Arrogant av Melinder

«Barn som avhøres er svært sårbare. Dette krever kompetente avhørere», skriver Annika Melinder, førsteamanuensis ved Psykologisk institutt, UiO, i en kronikk i Dagbladet 28.januar 2008.

Publisert Sist oppdatert

Under henvisning til blant annet Lommemannensaken, hevder Melinder at mange barn har vært inne til avhør, men at de ikke har blitt forstått. Hun kritiserer i kronikken både metoden for avhør, videreutdanningen ved Politihøgskolen og kompetansen til dem som i dag gjennomfører avhør av barn.

Har hun rett?

Det er bra at det rettes søkelys mot politiets avhør av barn, vi trenger oppmerksomhet rundt utfordringene knyttet til barn som vitner. Vi som gjennomfører og er brukere av barneavhør under etterforskning og iretteføring, er opptatt av å utvikle vår kompetanse. Derfor har vi fokus på det internt, og vi har et tett samarbeid med eksterne ressurspersoner innen dette fagområdet.

Vi ønsker tilbakemeldinger. Andres syn på det vi holder på med gir god mulighet for diskusjoner, evaluering og selvransakelse. Vi forventer allikevel at tilbakemeldingene, og særlig når de kommer i form av kritikk, er konstruktive, godt begrunnet og baserer seg på kunnskap om hva vi faktisk står for.

Det gjør ikke Annika Melinders kritikk i Dagbladet.

Vi er klar over at politiets avhør av barn ikke har vært gode nok. Den forskningen som er gjort både internasjonalt og i Norge, blant annet av Melinder, viser at vi har et klart forbedringspotensial. I et av studiene er dommeravhør fra 1985 - 2002 gjennomgått. En artikkel basert på dette studiet er (selvsagt) en del av pensum på dommeravhørsutdanningen, så vi vet at vi må bli enda bedre blant annet på å stille åpne spørsmål. Men veldig mye har skjedd i perioden fra 1985 - 2002, og mye har skjedd også etter 2002.

Melinder påstår at det hyppig forekommer press i norske barneavhør, «som ledende spørsmål og ulike måter å påvirke barnet til å avgi en forklaring». Det har åpenbart forekommet i deres gjennomgåtte materiale, men det blir unyansert når det ikke sies noe om dette er eksempler hentet fra perioden før 1993 - når undervisningen ved Politihøgskolen startet opp, eller fra avhør gjennomført i 2002.

Kontinuerlig videreutvikling

I det samme studiet sies det for øvrig også at bruken av lukkede og suggestive/ledende spørsmål har gått betydelig ned i den undersøkte perioden, det er vel også verdt å nevne?

Politihøgskolens videreutdanning i avhør av barn har vært i en kontinuerlig videreutvikling siden den startet opp i 1993. I dag gjennomføres årlig studiet «Kommunikasjon mellom avhører og barn i dommeravhør». Studentene er valgt ut etter spesifiserte kriterier som formalkompetanse, erfaring og personlig egnethet.

På samlingene underviser Gamst og Langballe om sin fasebaserte metode, utviklingspsykologi, vitnepsykologi med mer. I tillegg undervises det i relevant lovverk, praktiske momenter rundt dommeravhør, samt om relevante temaer som gir viktig bakgrunnskunnskap for at studentene skal kunne ta individuelle hensyn ved sine møter med barn.

Evaluering av avhør og veiledning av avhørere er helt nødvendig for at kompetansen skal ivaretas. Studentene ved dommeravhørsutdanningen får tilbakemelding på avhør som de gjennomfører i løpet av utdanningsperioden. Ved å implementere dette som en del av utdanningen, har vi gått enda et viktig skritt i riktig retning.

Det antas at det tverrfaglige miljøet som vil bli tilknyttet Barnehusene, vil gi bedremulighet og tilrettelegging for evaluering av dommeravhør enn det som er tilfellet i dag.

Melinder hevder at metoden vi benytter oss av i dag er unyansert, og at vi «trer en avhørsmetode over hodet på alle barn og avhørsledere...»

En del av forberedelsesfasen er nettopp, blant annet gjennom etterforskning, å innhente flest mulig opplysninger om barnet for på den måten å kunne planlegge ulike tilnærmingsmåter og ta individuelle hensyn. Det å ha en metode som et utgangspunkt og grunnlag, gjør det enklere å kunne ta bevisste valg underveis i avhøret om å gjøre ting annerledes, - valg basert på kunnskapen om barnet, det vi selv opplever i dette særskilte møte med barnet, og den erfaring og kompetanse vi har med oss som avhørere. For selvsagt differensierer vi og kommuniserer annerledes med en 4-åring enn en 14-åring!

Melinder nevner som et eksempel fra metoden at vi oppfordrer barn om å fortelle alt, og at dette kan påvirke barn til «enten å dikte opp eller ytterligere stanse de prosesser som jobbet med å hente frem de hendelser de har vært utsatt for». Dette blir feil, fordi det tas ut av en sammenheng. Dersom barn i avhør begynner å fortelle, eller gir uttrykk for at de har noe de vil si, så er det et ønske at de skal fortelle fritt og så detaljert som mulig.

Da oppfordrer vi dem til å fortelle alt. Opplysninger som fremkommer i en fri fortelling vil være mer pålitelig fordi den i liten grad er påvirket av avhørers spørsmål eller evt. forutinntatthet, det å få fortelle uten eventuelt å bli avbrutt er minnestimulerende, og det vil ofte også være enklere å kontrollere en forklaring i ettertid dersom den inneholder mange detaljer.

Melinder foreslår elementer fra kognitiv intervjumetodikk som alternative måter å avhøre barn på. Dette kjenner vi til, vi bruker elementer derfra i våre avhør, - det inngår i metodikken vår. Det å oppfordre til å fortelle alt - alle detaljer - er jo ett av elementene i den kognitive intervjumetodikken. Vi ber også ofte barna om å tenke seg tilbake til stedet hvor noe skjedde, om å tenke på hvordan det så ut der, hva de tenkte og hvordan de hadde det inni seg.

Ofte ber vi barna fortelle om de hørte, luktet eller hadde noen smak i munnen. Det er vanlig å be barn om å fortelle en hendelse oppdelt - etter at de har fortalt alt en gang, men vi er skeptiske til å be et barn om å fortelle alt i motsatt rekkefølge, slik Melinder foreslår. Dette oppfattes som både rart og vanskelig for de fleste voksne, og vil etter all sannsynlighet også virke spesielt for barn.

Hva vet egentlig Melinder om avhørene i sakene relatert til den såkalte Lommemannen, og hva baserer hun sine påstander om at det er hos avhørerne og deres manglende forståelse av barnets forklaring problemet har ligget?

Det jeg vet, er at Lommemannen­etterforskningen skal evalueres i ettertid. Det jeg også er gjort kjent med - av etterforskere som har gjennomgått de aktuelle sakene - er at de ikke kjenner seg igjen i Melinders beskrivelse av avhørssituasjonen. Riktig nok har det vært varierende kvalitet på avhørene, men de største utfordringene har ligget i at barna i mange av sakene ikke har vært avhørt i det hele tatt. Å konkludere med at avhørerne har skylden for at de ikke godt nok forsto barnas historier, - det blir for unyansert og lettvint.

Når Melinder i tillegg legger til at «barn trenger ikke bare voksne, de trenger dyktige, nyanserte og kompetente voksne i de mest sårbare situasjoner som et sårbart individ kan befinne seg i», så opplever jeg det som en uberettiget og ubegrunnet kritikk av alle de kloke, reflekterte og kompetente politifolkene som i dag møter barn i avhør. Det er også både arrogant, respektløst og åpenbart basert på manglende kunnskap om det Gamst, Langballe og Politihøgskolen står for og som utdanningen i avhør av barn i dag baseres på.

Vi ønsker å bli bedre. Utviklingen og utvidelsen av videreutdanningen, tilbakemeldinger fra forskningsmiljøet og fokus på behovet for jevnlig bevisstgjøring og evaluering, samt egne fagdager på Kripos om dommeravhør, er noen av de tiltakene vi har fått på plass de siste årene. Den utviklingen som parallelt har foregått innenfor avhør generelt i politiet siden 2003 (KREATIV), gir også de som i dag utdannes til dommeravhørere et betydelig bedre grunnlag for å bli gode avhørere enn det som var tilfelle tidligere.

Spisskompetansen innenfor fagområdet «barn som vitner» i Norge er ikke stor. Vi trenger hverandre for å bli bedre, og vi må ha respekt for hverandres kunnskap og ulike roller i dette arbeidet dersom vi skal lykkes.

Powered by Labrador CMS