Advokaten forklarer: Anmeldt for ulovlig ransaking
(Illustrasjonsfoto: Aadne Sinnes)

Advokaten forklarer: Anmeldt for ulovlig ransaking

Anmeldelser med påstand om ulovlig ransaking, brudd på taushetsplikten eller overdreven maktbruk under pågripelse, er blant de hyppigst forekommende sakene som Spesialenheten for politisaker etterforsker.

Ransaking er et etterforskingsskritt som bevismessig ofte kan ha avgjørende betydning for sakens utfall. Ransaking innebærer som regel også en ganske alvorlig integritetskrenkelse overfor den siktede. Av denne grunn har vi et strengt regelverk som det er meget viktig for politiet å etterleve i sitt arbeid, blant annet fordi det i motsatt fall kan resultere i straffereaksjoner mot den enkelte tjenesteperson.

Ransaking av togpassasjer

To tjenestepersoner ble anmeldt med påstand om å ha gjennomført ulovlig ransaking av en mann som hevdet at han var vilkårlig plukket ut mens han sov på nattoget, og at ransakingen skjedde ubegrunnet.

Spesialenheten la til grunn at ransakingen skjedde under kontroll med passasjerene på toget og at anmelderen ble kontaktet fordi han var våken og virket unnvikende. Han ble oppfattet som ruspåvirket og samtykket i tegn- og symptomtest. Dette ble gjort i gangen mellom jernbanevognene. Resultatet av testen ga grunnlag for ransaking av mannen og ryggsekken hans.

Det ble ikke gjort funn og han ble dimittert. Spesialenhetens påtalevedtak konkluderte med at det ikke var bevismessige holdepunkter for at tjenestepersonene hadde opptrådt straffbart ved å teste og ransake anmelderen, og saken ble henlagt som intet straffbart forhold anses bevist.

Ransaking av bolig

En tjenesteperson var på vei til siktedes bolig da han kontaktet jourhavende jurist med anmodning om en ransakingsbeslutning, noe politiadvokaten ikke etterkom. Tjenestepersonen fortsatte likevel turen til siktedes bolig for å se om han kunne treffe vedkommende og ta en prat. Kommunikasjonen mellom tjenestepersonen og politijuristen etterlot et klart inntrykk hos Spesialenheten om at politimannen hadde tenkt å ransake hos den siktede uavhengig av juristens avslag, eller i det minste at han reiste til boligen for om mulig å se om det dukket opp noe som kunne gi hjemmel for ransaking.

Det var likevel ikke bevismessige holdepunkter for at tjenestepersonen, ved å reise til boligen for å se om han påtraff den siktede, kunne innebære et straffbart brudd på en tjenesteplikt.

Jens-Ove Hagen skriver spalten «Politijuss» i Politiforum

Spørsmålet var dermed om tjenestepersonen selv hadde kompetanse til å beslutte ransaking etter straffeprosessloven § 198 nr 3. Han forklarte at han gjennom vinduet observerte brukerutstyr for narkotika på stuebordet og en mengde post på gulvet. Spesialenheten la dette til grunn. Forklaringen ble støttet av fotografier tatt i boligen.

Sett i sammenheng med tjenestepersonens kjennskap til den siktede, og den bakenforliggende saken om tyveri av post, kunne det vanskelig sees at politimannens vurdering av mistankegrunnlaget kunne lede til straffeansvar for ham. Spesialenheten fant dermed ikke å kunne konstatere at han manglet kompetanse til å ransake boligen. Da etterforskningen ikke med særlig styrke talte mot at det var begått en straffbar handling, ble saken henlagt etter bevisets stilling.

Administrativ gjennomgang

Begge sakene ble imidlertid oversendt politidistriktet for såkalt administrativ gjennomgang. Dette kan innebære en oppfordring til ledelsen om å foreta en kritisk vurdering av egne (mangelfulle) rutiner og/eller gi ledelsen en mulighet for en ordensmessig reaksjon overfor tjenestepersonen.

I togsaken var det ikke utferdiget rapport om ransaking, ei heller notert i oppdragsloggen at anmelderen var blitt testet og ransaket. I den siste saken virket politimannen litt vel ivrig i tjenesten, sett i sammenheng med politiadvokatens beslutning.

Men som kjent: Loven krever et «grovt» brudd på en tjenesteplikt for at den skal være straffbar, eller det skal være utvist «grov uaktsomhet» (straffeloven §§ 171 og 172).

 

Til toppen