Alle arbeidsplasser kan trenge en vaktbikkje som Robin Schaefer

En 8-åring ble drept og ingen ville vite om det. Først denne uken, fem år senere, blir stefaren dømt til 18 års forvaring på drapet av Monika fra Hordaland. Ene og alene fordi en varsler internt i politiet, Robin Schaefer, insisterte på at etterforskningen måtte gjenopptas.

Saken setter konsekvensene av ansattes manglende ytringsfrihet på spissen: En drapsmann ville ikke blitt dømt, en mor ville ikke fått svar, en 8-årings død ville blitt forbigått i stillhet, om det ikke var for varslerens standhaftighet.

Samtidig er ytringsfriheten under press på flere arbeidsplasser. Dels av mangel på lederskap eller rutiner for å håndtere varsling, dels av manglende kultur for å ta imot kritikk.

Samtidig ser vi et stadig svakere arbeidstagervern som også kan få konsekvenser for ansattes vilje og mulighet til å si fra om kritikkverdige forhold.

Ytringsfrihet i arbeidslivet

FAFO gjennomførte for noen år siden en undersøkelse om ytringsfrihet i arbeidslivet, som er en del av Fritt Ords store prosjekt om statusen for ytringsfriheten generelt. Rapporten viste blant annet at:

• En tredjedel av alle ansatte mener at deres muligheter til å offentlig omtale alvorlige kritikkverdige forhold på arbeidsplassen blir begrenset av deres overordnede.
• Kvinnelige ansatte vurderer sin ytringsfrihet som dårligere enn mannlige.
• Offentlig ansatte vurderer sin ytringsfrihet som dårligere enn ansatte i privat sektor.

Det er verdt å understreke at dette gir et bilde av opplevd ytringsfrihet. Noen ganger kan den reelle friheten være større, eller mindre, enn man selv tror. Samtidig vil det den ansatte tror om sine muligheter prege om de sier fra om kritikkverdige forhold eller ikke.

Offentlig sektor utmerker seg på en dårlig måte i rapporten. Kanskje er det en misforstått lojalitetsplikt? Det kunne i alle fall fremstå slik da en Oslo-skole fikk sine 172 regler for lærerne på skolen offentliggjort i Aftenposten. «Vil du påvirke gjør du det gjennom stemmeseddelen» sto det blant annet, etter en understrekning av at lærernes jobb er å gjennomføre samfunnets bestilling.

Kjørereglene ble kraftig kritisert fra flere hold. Trolig er reglene ikke ment så kategorisk som de er formulert. I alle fall er det uholdbart for en offentlig ansatt å ikke kunne påvirke arbeidshverdagen sin på andre måter enn gjennom valg.

Frykter negative reaksjoner

Norsk Lektorlag undersøkte for noen år siden den opplevde ytringsfriheten blant sine medlemmer. 1000 lektorer i fem fylker deltok. Svarene ga grunn til bekymring. Fem av ti mente de ikke kunne uttale seg fritt til journalister om hvordan de vurderer forholdene ved skolen sin.

Nesten tre av ti sa at de fryktet negative reaksjoner hvis de kritiserte forhold ved skolen i offentligheten. Hva går vi glipp av hvis lærere eller rektorer ikke føler de kan si fra? Vi får ikke en best mulig skole.

Vi får ikke den beste utdanningen for våre barn. Politikere får ikke tatt de beste beslutningene – fordi våre beste rådgivere, de ansatte selv, ikke stoler på at de kan si fra.

I mars i år vedtok styret i Politiets Fellesforbund at de ikke lenger rådet noen av sine medlemmer om å varsle. «Slik det er i dag, er det vår vurdering at det er helsefarlig å varsle om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen», sa Sigve Bolstad, som leder foreningen, til NRK da.

Det er en konklusjon med svært alvorlige konsekvenser. Politiet er statens maktapparat. Politiets Fellesforbund er etatens største fagorganisasjon med over 16.000 medlemmer.

I Monika-saken så vi hvor avgjørende varslingen var. Vi risikerer å ikke se slike saker igjen, ikke fordi slett arbeid ikke vil forekomme i fremtiden, men fordi kostnadene for varslerne er for store.

«Det var vel neppe intensjonen bak loven at de som da ble varslere skulle oppleve det som helseskadelig», la Bolstad til, og ba om at politikerne kom på banen.

Organisertes ytringsfrihet

Bolstad har rett i at det trengs politisk handling. Samtidig spiller også fagorganisasjonene en viktig rolle. Intuitivt skulle man kanskje tro at organiserte ansatte opplevde større grad av trygghet til å si fra. Slik ser det imidlertid ikke ut til å være.

Ifølge FAFO-undersøkelsen har det å være organisert ikke noen påvirkning på de ansattes opplevelse av muligheter til å ytre seg, hverken i privat eller offentlig sektor.

Årsaken er ikke drøftet i rapporten. Dette er et signal om at ansattorganisasjonene gjerne må styrke sin rolle.

Ytringsfriheten i arbeidslivet påvirkes også av arbeidslivspolitikken generelt: Svakere arbeidstagervern betyr svakere ytringsfrihet.

Når det er åpnet for mer midlertidige ansettelser, mer kveld- og helgejobbing, og mer individuell lønnsfastsettelse og lokale forhandlinger, så kan summen av dette føre til mindre reell ytringsfrihet i arbeidslivet. Om ansatte tør å si fra avhenger om hvordan de ser at varslere blir behandlet i etterkant.

En midlertidig ansatt, eller en som jakter på ekstravakter for å få endene til å møtes, er ikke den som står først i rekken for å si fra om kritikkverdige forhold. Derfor er ikke dette en ønskelig utvikling i arbeidslivet. Midlertidigheten må reduseres og arbeidstagernes posisjon styrkes.

Flere tiltak må til

I tillegg må virksomheter av en viss størrelse pålegges å innføre rutiner for håndtering av varsling. Varslerne må sikres muligheten til å være anonyme.

Det må lov- eller forskriftsfestes at det ikke er adgang til å reglementsfeste begrensninger i ytringsfriheten og retten til å varsle, hverken i privat eller offentlig sektor. Om ansatte tør å si fra avhenger også av om hvordan de ser at varslere blir behandlet i etterkant.

Mange som har kastet lys over kritikkverdige forhold kan fortelle at de har opplevd å bli uglesett, isolert og ansett som lite attraktive på arbeidsmarkedet i ettertid.

Derfor er det viktig å understreke at alle arbeidsplasser kan trenge en vaktbikkje som Schaefer.

Innlegget ble først publisert i Aftenposten.