Aktors objektivitetsplikt er blitt lovfestet
I etterkant av at Mælandsutvalget ble oppnevnt for å granske straffesakene mot Fritz Moen, ble det foreslått en rekke lovendringer som tiltak for å hindre uriktige domfellelser.
Èn av de lovreglene som ble vedtatt var å lovfeste aktors plikt til å frafalle eller nedlegge påstand om frifinnelse, der hovedforhandlingen gjør det klart at beviskravene ikke er oppfylt.
Den nye bestemmelsen er inntatt i straffeprosessloven § 304 første ledd tredje punkt, og lyder: «Fremstår det som klart for aktor at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for domfellelse, skal aktor for forholdet det gjelder frafalle tiltalen eller nedlegge påstand om frifinnelse.»
Endringen trådte i kraft i desember 2010. Nødvendigheten av lovreguleringen var omdiskutert i de høringsinstanser som uttalte seg, og flere fremhevet at dette allerede følger av objektivitetsprinsippet og god påtaleskikk.
Departementet fant likevel grunn til å understreke objektivitetsplikten ved å lovfeste den. Det ble uttalt at bestemmelsen, foruten å virke bevisstgjørende på aktor, også vil kunne bidra til å styrke tilliten til aktors funksjon.
Det ble videre fremhevet at aktors oversikt over bevisbildet tilsa et særlig ansvar for å tilkjennegi overfor retten hvorvidt bevisene holder til domfellelse.
Bestemmelsen oppstiller to alternativer når aktor finner det klart at bevisene ikke holder. Det ene er at tiltalen frafalles, det andre er at aktor nedlegger påstand om frifinnelse.
Konsekvensen av at tiltaleposter frafalles er at retten er bundet til å avsi frifinnelsesdom, jf. straffeprosessloven § 73, mens retten ikke vil være bundet av en frifinnelsespåstand.
Realitetsmessig vil det trolig ikke være den største forskjellen, da aktors uttrykk for tvil regelmessig vil etterlate tvil hos rettens medlemmer om kravet om «bevist utover enhver rimelig tvil» er oppfylt.
Departementet uttaler at vurderingen om hvorvidt aktor bør frafalle tiltalen, eller nedlegge påstand om frifinnelse, vil være avhengig av hvor klar saken fremstår for påtalemyndigheten etter endt hovedforhandling.
Dersom aktor er i tvil om det er klart at bevisene ikke vil være tilstrekkelige for domfellelse, vil det kunne være riktigst å legge ned påstand om frifinnelse fremfor å frafalle.
Riksadvokaten påpekte i sitt høringssvar at det også vil kunne oppstå situasjoner i retten der aktor er overbevist om tiltaltes skyld, men er i tvil om bevisene vil holde og bemerket:
«Dette kan for eksempel skyldes forstyrrelser eller misforståelser under forhandlingens gang. Aktor bør i et slikt tilfelle ikke ha plikt til å påstå frifinnelse.»
Departementet sluttet seg til dette synspunktet.
