Å lure en «tjuvradd»

Som lensmannsdatter, har jeg alltid hatt interesse forpolitiyrket.
I det jeg stiftet familie, skjønte jeg at denne latenteegenskapen ville komme til nytte i hverdagens store og små mysterier.

Rett som det er, må mammadetektiv på banen nårbåde mann og barn står foran uoverkommelige mysterier i hverdagen. En stadigtilbakevendende kriminell handling i vårt hushold, er at saker og ting bareforsvinner. Min kjære kan helt resultatløst lete og lete. Av en eller annenmerkelig grunn, tar det meg mindre en 5 minutter å lokalisere det ingen andre finner.

I sommer insisterte sønnen min på 11 på å gå påFrognerbadet med en kompis. Alene. Vi sa ok, og presiserte at mobiltelefonenmåtte låses inn i skap, og at man ellers måtte passe på hverandre. Senere sammedag var min datter og jeg i butikken, og mobilen min ringer fra et ukjentnummer. Det var sønnen min som sto dryppende våt i en restaurant og ropte inn irøret at jeg måtte sperre telefonen hans, fordi den var stjålet.
Så der sto jeg, med en kurv full av varer tilniåringens bursdagsfest, og en hysterisk 11-åring som var midt oppe i sinførste kriminelle opplevelse. Jeg tenkte som så at jeg fikk ringe telefonenhans. Det ringte noen ganger, så ble det brutt. Dette gjentok seg mange ganger,mens jeg og jentungen forlot en breddfull handlekurv midt i butikken for åkomme oss til bilen. Rask og rasjonell tenkning sa meg at telefonen mestsannsynlig var stjålet av en ungdom. Hvis jeg fortsatte å ringe, villetjuvradden ikke klare å ringe selv, eller sende tekstmeldinger tilLangtbortistan i ro og fred.
Mens jeg holder på med dette, tar en liten planform i hodet mitt. Jeg begynner å snakke.
De første 10 gangene blir det lagt på nestenmed en gang, men for hver gang jeg ringer, blir linjen holdt litt lenger. I enrolig tone sier jeg følgende:

Ikke legg på, bare hør på meg. Det du ikke vet,er at vi har bilde av deg idet du stjeler telefonen. Du skjønner at de guttasom du har rappet fra i dag, er deltagere i en tv- dokumentar om kriminalitetblant barn og ungdom i Frognerbadet. For hver gang jeg ringer, får jeg snakketlitt mer før det blir lagt på. Etter hvert har vi kommet oss til bilen, og jeghar min fulle hyre med å sjonglere bilnøkler, poser og telefonsamtale. For ikkeå snakke om min datter som høylytt kommenterer underveis at vi ikke har tattbilde av noen, og andre passende kommentarer.
Så får jeg endelig respons i telefonen, jeghører «hm» og «ja».
Jeg fortsetter tiraden min:
Vi har nemlig fulgt med deg hele tiden. Vi serpå deg nå, bare se deg rundt. Men så se deg rundt da! Ja, bra!! Vi kan gjøredette på to måter. Politiet står her sammen med oss, og de kan komme bort tildeg nå, eller du kan få gå og levere den et sted uten at detfår noenkonsekvens. Hva vil du? Se deg rundt; hvilken butikk vil du gå til?

Så kommer det fra tyven; Hva med den Kiwibutikken der?
Så hører jeg tassende skritt, og jeg begynner åane en seier.
Jeg sier til han; still deg i kø i kassa, nårdet blir din tur, leverer du telefonen fra deg, så skal jeg ta det derfra, ogdu slipper å se meg. Plutselig hører jeg en jentestemme som sier; Hallo?
Jeg fikk forklart situasjonen, og hun kunnefortelle meg at butikken lå rett ved siden av Hersleb skole! Bingo.
Ved Frognerbadet fikk jeg plukket opp to ganskeoppkavede 11- åringer som boblet over av forklaringer på hvorfor dette haddeskjedd. De hadde jo selvfølgelig brukt pengene på vannsklie fremfor låsbartskap. De presterte også å klemme ut av seg at det ikke var deres feil; de haddenemlig gravd mobilene sine ned i noe kratt før de hadde badet.
Før jeg forklarte at vi var på vei for å hentedeler av tyvegodset, fikk jeg dem til å innse, om enn motvillig, at de faktiskikke var verdensmestere, og at det VAR lurt å høre på mamma og pappa sineformaninger.

Vel gjennom Oslos ettermiddagsrush, ankomfølget Kiwi i Trondheimsveien. I butikken ble jeg servert to stk mobiler. Tyvenhadde nemlig kommet tilbake med enda en mobil.
Det viste seg at dette var kompisen sin nyeIPhone, og det brøt ut vill jubel. Han fikk låne min mobil, og fikk fortalt sinmor at «mammaen til Alex har skremt «livskjiten» av tyven, fordi jeg sitter medmobilen min, jeg også».

Så til dere, ekte politifolk: Beklager at jegløy på meg deres tilstedeværelse denne dagen. Men det var fryktelig gøy å lureen tjuvradd.