I mai år 2000 ble to små jenter, 8 og 10 år gamle, brutalt voldtatt og knivdrept i friluftsområdet Baneheia i Kristiansand.

I februar 2002 ble Viggo Kristiansen dømt til lovens strengeste straff, 21 års forvaring, som i prinsippet kan forlenges så lenge han lever. Jan Helge Andersen ble dømt til vanlig fengselsstraff i 19 år.

Fra pågripelsen og i alle år siden, har Kristiansen hevdet seg uskyldig. Han kontaktet meg i april 2008 med anmodning om bistand. Han ønsket å bli renvasket.

Jeg satte meg inn i sakens faktum og kunne raskt slå fast at sentralt, som det nær eneste, dokumenterbare argumentet for å dømme Kristiansen, var kameratens forklaring. Men dette hadde politi og påtalemyndighet tåkelagt på utspekulert vis for å forvirre retten. Likeså uriktig var påstått tilknytning DNA og Kristiansen.

Kriminalsjef Arne Pedersen sa under en pressekonferanse at politiet hadde DNA-bevis:

«Vi har biologisk DNA-materiale som knytter Viggo Kristiansen til åstedet og til drapshandlingen. Med dette DNA-beviset knytter vi Kristiansen med hundre prosent sikkerhet til drapene.»

Det er, som det var den gang, en usannhet.

Det finnes ikke DNA fra åstedet eller Kristiansen selv som knytter ham å ha befatning med grusomhetene. Det man har, er svake DNA-funn som kan passe på ham – men også på mer enn halvparten av Norges mannlige befolkning.

Dette er som å ha ett kampresultat rett på tippekupongen. Slikt burde ikke premieres.

I to klager og to begjæringer frem til 2011 argumenterte jeg for at straffesaken mot Viggo Kristiansen måtte behandles på nytt. Jeg kunne ikke forstå hvordan han kunne dømmes uten at det fantes bevis.

For å underbygge dette fikk jeg innhentet sakkyndige uttalelser på en rekke områder: DNA-analyser, teledata, andre tekniske spørsmål, avhørsteknikk, vitnepsykologi, med mer.

All denne dokumentasjonen gjør at jeg mener at saken skulle vært gjenåpnet allerede i 2009.

I august 2011 var Kristiansen og jeg i Oslo tingrett. Der ble de av meg i 2 år etterlyste elektroferogrammene fremlagt for retten. Dette materialet som viste at man i den prøven, som aldri ble fremlagt av politiet eller aktor for retten, fantes fire markører fra fire forskjellige menn som tilsa at forutsetningen for å dømme Kristiansen aldri reelt var til stede.

Hva er årsaken til at Viggo Kristiansen – nå mer enn ett år etter løslatelse – ennå ikke har fått avgjort saken?

Bevisene for hans uskyld ble dokumentert av meg allerede i 2009, i en rapport fra Gena ved Ragne Farmen. Kommisjonens flertall vektlegger i vedtaket 18. februar 2021 DNA-rapporter fra FSS ved Susan Pope og Ragne Farmen i 2010.

Kommisjonen unngår behendig å nevne at disse rapportene, samt ytterligere dokumentasjon, ble grundig gjennomgått og bevisført av meg i Oslo tingrett i august 2011.

Likevel kom gjenåpningen først i februar 2021, etter at et flertall i Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker kom til at det foreligger begrunnet tvil om Viggo Kristiansen skyld.

Kommisjonens mindretall, herunder lederen Siv Hallgren, mente at dommen er riktig. Mindretallet trodde ikke at juryen hadde latt seg lure av bevismaterialet knyttet til biologiske spor, og viser til at usikkerheten ved slike bevis har vært «tema i kriminallitteratur, filmer og media».

Jeg har knapt tidligere sett en mer spekulativ formulering, uten et snev av holdepunkter i sakens faktum.

Gjenopptakelseskommisjonen forutsetter at juryens medlemmer ikke lot seg overbevise av forklaringen fra ingeniør Mevåg, det sakkyndige vitnet fra RMI, som uttalelser fra Rettsmedisinsk kommisjon - men at de på eget grunnlag, med allmennkunnskap fra underholdningsindustrien, forsto at konklusjonen om at man med sikkerhet kunne fastslå at det sto to menn bak udåden, var for bastant.

Viggo Kristiansen har, hva fakta dokumenter, det til felles med fetteren i «Birgitte-saken» at det har aldri vært grunnlag for å anklage noen av dem for noe som helst, og at rettsstaten totalt har sviktet.

Ingen brydde seg med frem til 2010, å se til andre lands tilsvarende kriminalitet. I USA er erfaringstall fra FBI at det i denne type saker er i 98 prosent av tilfellene èn gjerningsmann.

Det var også konklusjonen i en rapport om en gjerningsmannsprofil som ble gjort av en egen gruppe i Kripos i 2000, og levert politiet i Kristiansand - slik vi avslørte i 2010. Rapporten ble aldri gjort kjent for forsvarerne, statsadvokat som Riksadvokaten, og følgelig ei heller for domstolene og offentligheten.

I Bjørn Olav Jahrs dokumentarbok «Drapene i Baneheia. To historier, En sannhet», er jeg gjengitt på at hvis Kristiansen i 2000 hadde valgt meg og mitt «team Klomsæt» med advokat Erik Nadheim og privatetterforsker Harald Olsen, så er jeg rimelig trygg på at vi skulle fått Kristiansen frifunnet.

Dette var kun to år etter vårt arbeid og våre avsløringer i «Birgitte-saken», og på Kristiansens vegne ville vi aldri ha akseptert at Rettsmedisinsk Institutt (RMI) igjen «bløffet» om DNA.

Vi hadde, som jeg gjorde i 2008, engasjert DNA-sakkyndige fra FSS i London, samt professor Gisli Gudjonsson som sakkyndig på avhør og falske tilståelser.

Likeså lite hadde vi akseptert at avhøret av Andersen ble gjort uten at det var sikret med lydopptak, m.v.

Vi vet at det var tvil i juryen, en tvil vi ville hatt som ambisjon å rydde av veien – med frifinnelse av Viggo Kristiansen.