En sak om uhjemlet visitasjon og nødverge

Høyesterett kom til at politiets visitasjon av en person i hans hjem var uhjemlet, men at vedkommende ikke kunne frifinnes på grunn av nødverge for de etterfølgende voldshandlinger som ble utført for å hindre politiets arbeid.

To polititjenestemenn fikk i oppdrag å innhente opplysninger om personalia til en person som var blitt politianmeldt for diverse voldshandlinger. Vedkommende ble oppsøkt på sin bopel og de ble sluppet inn i boligen. Tjenestemennene forklarte hvorfor de var der. Mannen var aggressiv og hissig. Han var lite villig til å oppgi navnet sitt og nektet på politiets forespørsel å legitimere seg.

Det utviklet seg en diskusjon, hvorunder politiet blant annet sa at den anmeldte kunne bli visitert, om nødvendig med makt. Han satte seg ned på en divan hvoretter en av tjenestemennene forsøkte å gripe lommeboken i lommen hans, samtidig som den visiterte slo tjenestemannens hånd bort.

Den fysiske motstand mot politiet eskalerte og det endte med at den anmeldte og en annen person i leiligheten ble tiltalt for overtredelse av straffelovens § 127 og § 326 for sin voldsutøvelse og motstand mot politiets tjenestehandling.

Den rettslige vurderingen

Begge de tiltalte ble domfelt i tingretten og lagmannsretten. I lagmannsretten var det dissens om lovligheten av politiets visitasjon, idet et mindretall på én fagdommer og to legdommere mente at visitasjonen var uhjemlet. Anken til Høyesterett gjaldt spørsmålet om politiet hadde gjennomført en lovlig visitasjon. Dernest var spørsmålet om en uhjemlet visitasjon kunne møtes med voldelig motstand under dekke nødverge, og således føre til frifinnelse for de domfelte.

Lovlig visitasjon?

Politiloven § 10 har følgende innhold:

§10. Etterfølgende visitasjon m.v.

Politiet kan foreta visitasjon for å bringe en persons identitet på det rene, hvis personen nekter å oppgi navn, fødselsdato, fødselsår, stilling og bopel når politiet ber om det, eller det er grunn til mistanke om at den oppgitte identitet er falsk. Visitasjon for å fastslå identitet kan også foretas etter §12 siste ledd.

Politiet kan visitere enhver som fjernes, anholdes eller innbringes for å søke etter våpen eller andre farlige gjenstander.

Personer som settes i arrest, kan fratas alle gjenstander som er egnet til å skade vedkommende selv eller andre. Hvis den innbraktes tilstand eller forholdene i arresten tilsier det, kan vedkommende også fratas penger og andre gjenstander, slik at de ikke blir ødelagt eller kommer bort.

Politiet kan ta i forvaring gjenstander som nevnt i annet og tredje ledd. Gjenstandene skal tilbakeleveres når formålet med forvaringen opphører, hvis ikke gjenstandene kan beslaglegges med hjemmel i lov.

Politiloven § 8 nr. 3 lyder slik:

§8. Innbringelse

Politiet kan innbringe til politistasjon, lensmannskontor eller annet lokale som benyttes under polititjenesten den som ikke oppgir navn, fødselsdato, fødselsår, stilling og bopel når politiet forlanger det, eller som gir opplysninger herom som det er grunn til å tvile på riktighetenav.

Aktor og forsvarer i Høyesterett var enige om at politiloven § 10, jfr. § 8 nr. 3 ikke ga hjemmel for visitasjon i et tilfelle som det foreliggende. Dette sluttet Høyesterett seg til.

Plasshensyn hindrer meg i gå detaljert inn i begrunnelsen for dette syn. Stikkordsmessig nevnes det at Høyesterett fremhever at § 10 regulerer retten til etterfølgende visitasjon, og at visitasjon etter denne bestemmelse «ikke er et selvstendig ordensmessig virkemiddel», slik at en visitasjon etter denne bestemmelsen må knytte seg til et foranstående inngrep.

Høyesterett sier videre at § 8, 1. hjemler innbringelse til politistasjon og lignende av den som ikke oppgir navn osv, og at det i etterkant kan skje en visitasjon. Men bestemmelsen gir ikke hjemmel for å kontrollere en persons identitet i vedkommendes hjem.

Aktor gjorde derimot gjeldende at visitasjonen er hjemlet i politiets generalfullmakt, jfr. politilovens § 6,4. ledd som lyder slik:

Politiet kan anvende makt under tjenesteutførelsen i den utstrekning det er nødvendig og forsvarlig.

Det spørsmål som ble reist i saken, er om den ulovfestede generalfullmakt ga en mer vidtgående visitasjonsadgang enn den som følger av politilovens § 10, jfr. § 8. Høyesterett fant at så ikke var tilfellet, og viste til politilovens forarbeider med merknad til § 10: «I paragrafen lovfestes den adgang politiet har etter generalfullmakten til å foreta visitasjon av personer». I dette ligger altså en begrensing, slik at det ikke finnes noen øvrig hjemmel for visitasjon utover § 10.

Nødverge?

Forsvareren anførte at voldshandlingene måtte være straffrie som nødvergehandlinger, jfr. straffelovens § 48. Høyesterett bemerket at det i juridisk teori og praksis er lagt til grunn at nødvergerett overfor offentlige tjenestehandlinger bare kan anerkjennes i sterkt begrenset utstrekning.

Det ble vist til en Høyesterettsdom fra 1979 der det uttales at en eventuell feiltakelse fra politiet i faktisk eller rettslig henseende ikke kan gi adgang til nødverge mot en pågripelse fra politiets side, med mindre denne fremstår som et «klart overgrep». Høyesterett uttalte at selv om visitasjonen i nærværende sak var ulovhjemlet, berettiget ikke dette de tiltalte til å foreta etterfølgende voldshandlinger som nødvergehandlinger.