En reform i motvind
Helge Renå har undersøkt hva politiansatte tror om reformen.Foto: Torkjell Trædal og UiB

En reform i motvind

Utbredt skepsis og lave forventninger til nærpolitireformen synes å være normen blant ledere og ansatte i politiet. – Utdatert, er justisministerens respons.

Rapporten ”Nærpolitireformen – politiansatte og lederes vurdering av dagens situasjon og forventninger til reformen”, skrevet av undertegnede, har skapt en debatt de siste dagene. Resultatene tegner et ganske klart bilde når det gjelder forventninger til reformen. Mindre enn en tredjedel av de spurte tror reformen vil ha positive konsekvenser for eget arbeidssted, og andelen er enda mindre når det gjelder konsekvenser for politiet mer generelt.

Studien bygger på en spørreundersøkelse sendt ut til alle ledere og ansatte i politiet sommeren 2016. Totalt 15.705 mottok spørreundersøkelsen. 5.786 svarte, som gir en responsrate på 36,8 prosent. En skal være varsom med å trekke bastante konklusjoner basert på spørreskjemaundersøkelser, samtidig kan de gi indikasjoner på mer generelle tendenser som gjør seg gjeldende. Den nevnte spørreundersøkelsen gir klare indikasjoner på at det er stor skepsis til nærpolitireformen blant ledere og ansatte i politiet. Dét bør bekymre vår nye justisministeren og de andre med ansvar for gjennomføringen av nærpolitireformen. Justisministerens respons er at studien er utdatert og derfor ”ganske ubrukelig” (”Politisk kvarter” 1. Feb.).

Hele 86 prosent var enig i at nærpolitireformen vil føre til sentralisering av ressurser. Derimot var det et klart mindretall som var enig i at reformen vil bedre styringsdialogen mellom Politidirektoratet og underliggende organer. Og enda færre – mindre enn 20 prosent –var enig i at reformen vil bidra til en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse, styrking av det kriminalitetsforebyggende arbeidet overfor barn og unge, og et mer synlig og tilgjengelig politi. Respondentene ble også spurt om i hvilken grad de trodde reformen ville føre til positive endringer på eget arbeidssted innenfor områder som beredskap, digitalisering, samarbeid med kommunale aktører og likebehandling av innbyggerne. For alle områder var det mindre enn en tredjedel som trodde reformen i stor grad ville medføre bedringer.

Det er en høyere andel ledere enn ikke-ledere som tror reformen vil ha positive konsekvenser. Likevel står hovedtendensen seg også blant lederne. Mindre enn en tredjedel av lederne sier seg enig i at reformen vil bidra til mer effektiv kriminalitetsbekjempelse og styrking av det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Kun 19 prosent av lederne tror reformen vil bidra til et mer synlig og tilgjengelig politi. Samlet tyder resultatene på at kun et fåtall av lederne tror det politiske målet om mer sentralisering vil føre til et mer synlig politi.

De fleste som jobber i politiet jobber i et politidistrikt. Av om lag 16.000 ansatte er omtrent 13.500 av disse ansatt i et politidistrikt. Skepsisen til reformen synes å være størst blant disse. Andelen positive er omtrent dobbelt så stor blant de som ikke jobber i politidistriktene når det gjelder generelle forventninger til reformen. En mulig forklaring på denne variasjonen er at reformen så langt har handlet mest om antallet politidistrikt og lensmannskontor, og den videre interne organiseringen av disse, mens det foreløpig har vært mer åpent om, og eventuelt hva, som vil skje av strukturelle endringer i resten av politiorganisasjonen.

Hovedbildet fra spørreundersøkelsen er at et mindretall tror reformen vil føre til bedringer på eget arbeidssted og enda færre tror reformen vil ha klar positiv virkning på politiets kriminalitetsbekjempelse og –forebygging, dialogen mellom POD og underliggende organer, og politiets synlighet og tilgjengelighet. Spørsmålet blir derfor hva som kan være mulige forklaringer på dette?

Reformens forberedende og innledende fase er én mulig forklaring. Politianalysen skulle danne grunnlaget for den politiske prosessen, men ble kritisert av flere aktører i politiet og Riksadvokaten. Blant annet for manglende begrunnelse for foreslåtte løsninger og dårlig sammenlikningsmaterialet. De påfølgende politiske forhandlingene dro ut i tid, og regjeringen inngikk kompromisser med støttepartiene og Arbeiderpartiet for å få et bredt forlik. Slik er politikkens natur. Men forliket resulterte i en reform med iboende spenninger. Det skal sentraliseres samtidig som nærpolitiet skal styrkes. Det skal satses mer på beredskap samtidig som forebyggingsarbeidet skal styrkes. Videre inneholdt reformforliket en rekke uavklarte spørsmål som for eksempel: hvor mange, og hvilke lensmannskontor skal nedlegges? Skal særorganene omorganiseres, og i så fall hvordan? Skal politiets oppgaveportefølje reduseres, hvilke oppgaver skal eventuelt overlates til andre? Og mer fundamentalt, hva mener egentlig stortingsflertallet med at politiets ti grunnprinsipper fortsatt skal danne grunnlaget for hva slags politi vi skal ha? Blant prinsippene heter det at politiet skal ha et sivilt preg, være integrert i lokalsamfunnet og at politibetjentene skal være generalister. Samtidig ser vi at det nå sentraliseres en del ressurser, generell bevæpning diskuteres og det snakkes om behovet for mer spesialisering som følge av et endret kriminalitetsbilde (teknologi og globalisering) for å nevne noe. Er dette forenelig med en uendret forståelse av de ti grunnprinsippene?

Til dette kommer også de siste års debatt omkring hvorvidt de økte overføringene over statsbudsjettet til politiet faktisk har styrket politidistriktenes budsjettsituasjon. Mer generelt kan usikkerhet om den fremtidige ressurssituasjonen i politidistriktene være en medvirkende forklaring på den utbredte skepsisen til reformen i politietaten.

Videre kan det, som flere har vært inne på, tenkes at erfaringene fra Politireform 2000, og den pågående omdiskuterte reformprosessen i svensk politi, har virket inn.

Et generelt poeng er at enhver større reform kan skape usikkerhet internt i organisasjonen, for eksempel usikkerhet om hvor en skal jobbe, for hvem og med hva. Hvordan ledere og ansatte i politi-Norge vil vurdere nærpolitireformen etter gjennomføringsfasen gjenstår å se. Men resultatene fra denne undersøkelsen er en sterk indikasjon på at politiske og administrative myndigheter har en jobb å gjøre i å skape oppslutning om reformen internt i organisasjonen –Amundsens og Humlegårds kommentarer til studiens resultater så langt taler for seg. Om de fortsetter i samme spor vil nok den videre reformprosessen bli meget krevende.

for å kommentere artikkelen. (kun for medlemmer av Politiets Fellesforbund - benytt medlemsnummer og passord fra PF.no)