Det høres enkelt ut - men noen ganger er det meget vanskelig. Det er tilfellet når psykisk syke begår kriminelle handlinger.

Behandlingen av psykisk syke er helsevesenets ansvar, men ofte må politiet bistå med oppgaver som krever både innsikt og forståelse. En rekke politidistrikter opplever at transport og bistand til psykiatriske pasienter ofte er svært krevende i forhold til tid og ressurser. Det kan føles meningsløst når polititjenestemenn har brukt mye tid på et slikt oppdrag og opplever at pasienten ikke kvalifiserer for innleggelse eller utskrives nesten umiddelbart.

Psykisk syke som kan utgjøre en risiko for egen eller andres sikkerhet medfører spesielle utfordringer. Det er opprivende for oss alle - også for politiet - når psykisk syke personer begår alvorlige straffbare handlinger. Ikke minst sett i lys av den siste alvorlige saken i Tromsø. Det er ikke vår oppgave å avgjøre hva som er god og riktig behandling av psykiatriske pasienter. Men det er vår oppgave å fortelle om de utfordringene politiet møter når mennesker i nød ikke klarer å ta vare på seg selv og blir en trussel både for seg selv og andre.  

God kommunikasjon mellom helsetjeneste og politi er avgjørende for behandlingen av psykisk syke som kan utgjøre en risiko for egen eller andres sikkerhet. Her ligger det et gjensidig behov for opplysninger knyttet til risikovurderinger og nødvendig oppfølging. I noen situasjoner kommer den enkelte pasients krav på konfidensialitet fra helsetjenesten i konflikt med hensynet til samfunnsvern. Det er riktignok gjort unntak fra taushetsplikten, og helsepersonell vil i enkelte situasjoner ha plikt/rett til å gi opplysninger til politiet. Det kan likevel reises spørsmål om dagens regler om taushetsplikt er for rigide og gjør at viktig informasjon om en persons psykiske helsetilstand ikke kommer til politiet. Eller er man for engstelige for å bryte taushetsplikten og praktiserer reglene for stramt? Uansett er det behov for å se nærmere på dette.

Når tragedier skjer leter vi etter raske og enkle løsninger. Samtidig har vi lett for å lete etter syndebukker. Begge deler er like problematisk. Men det er viktig å få sagt tydelig fra når politiet i sitt møte med mange psykisk syke og hjelpetrengende personer opplever at disse ikke får den hjelp de trenger.

Det er ikke politiets oppgave å gi noen diagnose, politiets hovedoppgave er å sikre trygghet i samfunnet. Da er det viktig at politiets synspunkter og erfaringer gjøres kjent og blir tatt hensyn til. Dette vil jeg følge opp.