Det var ei natt på politivakta i Steinkjer dette hendte for ca. 10 år siden. På den tiden holdt jeg til en god del på Lillehammer i mine friperioder. Etter en noe lengre friperiode på Lillehammer var det rett tilbake ei natt som vaktsjef ved politivakta. Det skulle vise seg at jeg fremdeles var i «Lillehammer-modus».

Jeg var noe sliten etter friperioden. Inne på sambandsrommet sto det en god sofa som ble for fristende. Tanken var at jeg bare skulle bare slappe av litt. Men det kom ikke så mange telefoner som "ødela" oppholdet på sofaen, så jeg må innrømme at søvnen ble nokså dyp. 

Plutselig ringte nødtelefonen fra en bensinstasjon. De hadde fått besøk av noen suspekte personer, og bad om politiassistanse.

Jeg forklarte straks vedkommende at han hadde kommet til Lillehammer. Jeg ba han ringe 112 en gang til. Han ringte på nytt, og kom selvfølgelig til meg. Jeg svarte på nytt at dette var merkelig greier og sa «du kommer fortsatt til Lillehammer». Prøv en gang til. Tålmodig ringte slo han 112 for tredje gang. Jeg hadde ennå ikke våknet, og på nytt svarte jeg i samme stilen, «dette er helt merkelig, du kommer fortsatt hit til Lillehammer».

Jeg så på telefonen som sto på sambandspulten, der sto et telefonnummeret skrevet. Jeg skulle være smart, og bad han ringe dette nummeret. Straks etterpå ringte det selvfølgelig på dette apparatet.

Ennå hadde jeg ikke kommet helt til meg selv, og svarte det samme. «Du kommer fremdeles hit til Lillehammer». I det jeg avsluttet samtalen, kom kollegaen fra piketten. Han ble stående i døråpningen seende ut som et kjempestort spørsmålstegn, og lurte på hva som foregikk. Deler av de intelligente telefonsamtalene hadde sikkert nådd inn til han. Da først «våkna» jeg, og skjønte jeg hadde dummet meg ut.

Jeg forklarte kollegaen min hva oppdraget var, og hvor det var i byen, og ba han sjekke ut disse suspekte personene. Jeg sa videre til han, at han ikke måtte si hvorfor innringeren slet så for å komme til politivakta i Steinkjer. Idet han reiste ut sa jeg: «Vi skylder på Televerket».

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde det særlig godt den første tiden etter denne episoden, og lurte nesten på om jeg hadde hatt et drypp, eller om det virkelig var slik sofaen var så god å sove i. Nå i ettertid kan jeg tilstå at det ikke var noe drypp.

De suspekte personene hadde forduftet da politiet endelig kom til denne bensinstasjonen. Ingen skade var heldigvis skjedd. Det var i grunnen bra at det ikke var noe «tyngre» oppdrag i det store og hele.

I ettertid ser jeg hvor lite taushetsplikten er verdt. Historien kom selvsagt ut, og det er mange som har fått seg en god latter. Og jeg vil tro at noen kjenner seg litt igjen.

Til neste utgave utfordrer jeg Bjørn Ellingsen ved Sentrum politistasjon i Trondheim.